Naturen, Vivaldi og dansen

Anne Teresa De Keersmaeker og Radouan Mriziga, som tidligere samarbeidet om 3ird5@w9rk, en utendørsforestilling skapt for hagen ved La Maison des Arts under Kunstenfestivaldesarts i 2020 i Belgia, startet prøvene på Il Cimento dell’Armonia e dell’Inventione, et stykke for fire dansere, ved å analysere Antonio Vivaldis De fire årstider under kyndig veiledning av fiolinisten Amandine Beyer. Sammen med sitt ensemble Gli Incogniti stod hun bak den kritikerroste innspillingen som inspirerte dette nye koreografiske verket. Valget av et så velkjent musikkstykke er overraskende.

Hvilke bevegelser kan man foreslå som svar på De fire årstider og de umiddelbare assosiasjonene det vekker? Hvordan arbeide med og samtidig bevege seg utover den velkjente musikken? Hva kan den fortelle oss i dag? Og hvordan snakker Vivaldis musikk til, og forbinder, de to koreografene?

Anne Teresa De Keersmaeker: Jeg oppdaget Nikolaus Harnoncourts tolkning av Vivaldis De fire årstider på 1980-tallet. Det er et av de mest ikoniske – om ikke det mest ikoniske – verkene i vestlig klassisk musikk. Det lider av sin egen kvalitet, slik solnedgangen gjør: den er vakker, men også utslitt som bilde. Mange musikere anser den som populærmusikk i negativ forstand, men jeg føler at dette er i ferd med å endre seg. Amandine og jeg har tidligere arbeidet sammen med Bach og Biber, men hun har alltid vært en sterk forkjemper for å bruke Vivaldi.

Radouan Mriziga: Jeg kjenner Vivaldis musikk slik «alle» gjør, men jeg er veldig glad for å bli invitert inn i rommet til denne musikken – til akkurat denne musikken. Fordi det er en «hit», er det lett for publikum å gjenkjenne den, å komme inn i og dele dette rommet med oss. Den er en del av vår kollektive hukommelse. Den gjør det mulig for mange å knytte forbindelser og dele melodier, lyder, minner og følelser. Dette er viktig i dag. Utfordringen for oss er å virkelig gå inn i denne musikken, å analysere den. 

Anne Teresa De Keersmaeker: Ideen om en musikalsk komposisjon som direkte tar for seg temaet de fire årstidene appellerte naturligvis til oss. Den er full av naturfremstillinger. Den snakker til vårt forhold til miljøet – et tema som ligger i kjernen av arbeidet vårt. Observasjonen av naturen har vært avgjørende i våre koreografiske forløp. Hvordan betrakter vi som mennesker naturen? Dette opptar oss, og reiser stadig vanskelige spørsmål. Har vi egentlig årstider lenger? Som Shakespeare skriver i En midtsommernattsdrøm: - Vi ser årstidene forandres (…) våren, sommeren, den fruktbare høsten, den sinte vinteren, forvandles (…) og den forvirrede verden vet ikke lenger hva som er hva. Og alt dette onde kommer fra vårt strid, vår splid; vi er deres foreldre og opphav.

Radouan Mriziga
I dag står vi overfor ekstreme situasjoner. Det biologiske mangfoldet kollapser. Selv om musikken ikke tar dette opp direkte, finnes det noe i Vivaldis enkle tilnærming til årstidene som lar oss reflektere over dem ut fra enkle elementer: sol, varme, kulde, dyr, vann, vind, planter. Vi vet alle hva som foregår, vi føler det. «Det er årstidene – det er fire – og hvis vi bare har to igjen her, betyr det at noe er galt.» Det at Vivaldi levde i middelhavsområdet er også viktig. Jeg kommer selv fra Middelhavet, og jeg elsker regionen og alt som er skapt der. Dens fortid er full av skjønnhet, men også av katastrofer og urettferdighet. Det er viktig å se på denne musikken også fra dette perspektivet.

Hva slags utsagn kan dansen komme med som svar på dagens kriser? Hvordan skaper dere et koreografisk motstykke til denne musikken? Den er jo så kjent og representativ – må ikke det være utfordrende?

Anne Teresa De Keersmaeker: Dans er ikke bare legemliggjort feiring og trøst, men også refleksjon. Vi kan stille spørsmål uten å komme med eksplisitte påstander. Gitt hvor komplekse og ekstreme tidene er, kan det å stille spørsmål være alt vi kan gjøre. Hvilken fortid husker vi? Hvilken framtid forestiller vi oss? Denne musikken ble skrevet for mer enn 300 år siden, og den var full av overraskelser for oss. Den fremstiller mennesket som ensomt, redd og maktesløst overfor naturen. Temaet er enkelt, og alle kan relatere til det. Samtidig er verket flerdimensjonalt – både teknisk, tematisk, og i måten det organiserer natur, tid og rom.

Radouan Mriziga: Disse lagene blir verktøy som Anne Teresa og jeg kan dele, først med utøverne og til slutt med publikum. Musikkens fortellende struktur og dens emosjonelle dimensjon er viktig – nesten som historiefortelling.

Amandine Beyer: At musikken har så mange lag, vitner om Vivaldis generøsitet: han tilbyr både musikere og lyttere mange innganger. Musikkens rom er inviterende – den åpner opp for spørsmål. De fire årstider ble glemt i lang tid og ble først en «hit» på 1930-tallet. Da den ble (gjen)oppdaget, ble den straks veldig populær. Den har ikke mistet noe av sin friskhet eller kraft. Den er full av spesialeffekter. Vivaldis fugleskildringer fungerer fortsatt, selv om vi sjelden hører fugler lenger. Under analysen oppdaget vi at mye av De fire årstider faktisk er skrevet i moll. Det skaper mer spenning og uro enn om den var skrevet i dur – lyst og solfylt.

Anne Teresa De Keersmaeker: Musikken var slett ikke slik jeg hadde forestilt meg. Den er riktignok jublende, men har også en livskraft. Den fremkaller en merkelig, uvanlig fargepalett. 

Radouan Mriziga: Når du hører denne musikken, vekker den følelser fordi den er så kjent. Når du begynner å analysere den og oppdager historiene bak, tekstene Vivaldi skrev til, utvikler du et annet forhold til den. Når du ser på partituret og innser at den er mer moll enn dur, får du nok et nytt blikk. Og så lærer du at hvert konsertstykke har tre satser … Vi fortsatte å oppdage nye nivåer. Å zoome inn på dette mangfoldet av lag kan åpne muligheter til å løsrive Vivaldis musikk fra klisjeene og se den fra et annet perspektiv.

Anne Teresa De Keersmaeker: Det er fascinerende at Vivaldi faktisk ikke levde tett på naturen. Han bodde i Venezia og var en urban mann. De fire årstider skrev han i Mantova, mens han var utenbys. Det innbyr til refleksjon over vårt eget forhold til naturen: Er vi en del av den, eller betrakter vi den utenfra? Hvis Vivaldi så naturen på avstand, er måten han fanger den på i denne komposisjonen desto mer bemerkelsesverdig. Hva slags utsagn kommer han egentlig med om årstidene? Musikken inneholder mange skildringer av vind – det er så mange stormer i De fire årstider. Han maler ikke et vakkert, romantisk bilde, men en voldsom natur. Musikken er bokstavelig talt full av turbulent energi. Vann, vind, ild – alle elementene er der. Musikken legemliggjør naturen som om Vivaldi virkelig følte seg som en del av den. Som du vet er jeg besatt av sirkler, spiraler, ellipser og virvler. Spesielt i Sommeren og Vinteren innbyr musikken til å snurre. I naturen dreier alt: vinden, havene, stjernene, kosmos ... Det er syklisk. Det åpner og lukker seg. De fire årstider legemliggjør dette fullt ut.

Amandine Beyer: Musikken er veldig kosmisk. Den rommer denne bevegelsen av åpning og lukking også i måten Vivaldi bruker fiolinen på – dens evne til imitasjon. Vivaldi var bevisst på naturen rundt seg. Han må ha vært forbløffet over dens skjønnhet, kraft og voldsomhet. Vi antar at han selv spilte solofiolinen. Teknikken, uttrykket, harmonibruken, selve komposisjonen – alt tjener de bildene og fortellingene han skaper. På Vivaldis tid ble fiolinen regnet som instrumentenes konge, fordi den er så kraftfull og kan imitere alle andre instrumenter: trompet, orgel, så vel som stemmen og naturens lyder – fugler, støy. Her åpner fiolinen seg nesten som en synthesizer. Vivaldi utforsket virkelig dette. Han var en virtuos fiolinist, men hans naturskildring var også sterkt dramatisk. Han skrev operaer og elsket teateret. Han observerer naturen og gjør den teatralsk. Det er tydelig at han hadde det gøy mens han skrev De fire årstider.

Radouan, Anne Teresa starter et nytt prosjekt med grundig musikkanalyse. Er musikkanalyse også en del av den koreografiske prosessen din?

Radouan Mriziga: For det meste er ikke musikken utgangspunktet mitt. Jeg gjør faktisk det motsatte. Jeg elsker musikk og jobber med musikk, men på et tidspunkt tar jeg den bort, og ofte ender jeg bare opp med et hint av den. Derfor interesserer det meg å jobbe med musikk på Anne Teresas måte, og å høre Amandine analysere Vivaldis komposisjon. Jeg hører bare rytmer og fokuserer på det som er skjult i musikken: skjulte pulser, skjulte rytmer. Det er slik jeg nærmer meg musikk – gjennom rytmen. For meg er det ikke nødvendig at hele musikken høres i forestillingen. Kanskje ingen av tonene må være hørbare. Det er en annen måte å forholde seg til musikken på.

Anne Teresa De Keersmaeker: Vi satte oss fore å skape dette verket sammen og utvikle alle dets aspekter – koreografi, musikk, kostyme, lys og scenografi – i fellesskap. Men da vi startet prøvene, innså vi at det også var viktig å skape et rom der hver av oss kunne gå sin egen vei. Så vi følger hverandres prosesser, og får se om våre parallelle linjer etter hvert krysser hverandre, eller forblir parallelle. Det vil vi oppdage senere. En gjensidig «kontaminasjon» vil helt sikkert skje, selv om vi ennå ikke vet i hvilken form. Det er for tidlig å si. 

Radouan Mriziga: Vi har snakket om naturen og det kosmiske. Jeg er interessert i ideen om at Vivaldi bare kanaliserte noe av naturen. For meg er han en del av naturen. Og vi, i vår tur, kanaliserer noe gjennom denne musikken. Det trenger ikke være vår visjon om hvordan ting burde være. I samtalene våre vender vi stadig tilbake til forholdet mellom liv, natur og kosmos. Det handler også om det åndelige.

Anne Teresa De Keersmaeker: Vi deler en lidenskap for geometri og for naturens åndelige dimensjon. Jeg tror natur og spiritualitet er ett og det samme. Det finnes mange måter å nærme seg naturen på – fra vitenskapelig observasjon, rasjonell og analytisk, til en helhetlig, åndelig erfaring som inkluderer både kropp og sinn eller sjel. Jeg er interessert i religion som en åndelig, samlende, kosmisk kraft – i forestillingen om at vi tilhører noe som er større enn oss selv. I disse ekstreme tidene finnes det et reelt behov for dette. Jeg setter også min lit til skjønnhet og harmoni – ikke som estetiske eller moralske verdier, men i betydningen det som fungerer, det som henger sammen. Mer enn noen gang står dette på spill i dag: Hvordan skal vi overleve på denne planeten, alle åtte milliarder av oss? Hvordan skal vi dele den? Hvordan skal vi dele luft og vann? Hvordan skal naturen overleve? Hvordan skal vi ta vare på dyr, trær og naturressurser? Når skal vi slutte å oppføre oss som om vi er jordens herrer?

Radouan Mriziga: Jeg er enig i at vi ikke lenger kan møte nåtiden kun intellektuelt. Vi trenger det intellektuelle, det fysiske og det åndelige. Jeg tror at akkurat denne typen erfaring – å analysere, skape og erfare – er enormt viktig i dag.

Brussel, 8. februar 2024