Inspirasjon er upålitelig

Aslak Aune Nygård er danser i Norges nasjonale dansekompani Carte Blanche. Neste uke danser han i Unchained Melody av Mette Ingvartsen som spilles på Dansens Hus.

Carte Blanche Aslak 2021 C35 A2112 scaled

Hvordan har det vært å arbeide med Mette Ingvartsen i Unchained Melody?
Det har vært fint. Jeg opplever at Mette er en person som snakker seg frem til svarene. Derfor har mye av prosessen handlet om å lytte. Det kan være lett å bli småirritert når du ikke får nok taletid selv, derfor har jeg tenkt på et quote jeg ikke veit hvor jeg har fra. «Speak like you're right, listen like you're wrong». Jeg har lagt vekt på det siste. Det handler om at du kan snakke med overbevisning, men at du samtidig skal være en nysgjerrig, kanskje litt ydmyk lytter. Hvis du tenker på det å lytte som noe aktivt og ikke som noe passivt blir lyttingen veldig spennende. Å høre Mette tenke høyt om komposisjon, timing og intensjon har vært en liten gave i arbeidet med forestillingen.

Unchained Melody er en forestilling som er bygd på tre grunnsteiner. Vi jobber med emosjoner, sang og å bevege oss i et jevnt sakte tempo. Det er en forenkling, prosessen har bestått av mer enn de tre elementene, men det er sant at vi har brukt mye tid i studio på å øve på disse tre tingene. For å få de til å fungere sammen. Det har aldri handlet om å vise frem hvor flinke vi kan bli, men det har vært viktig å komme på et nivå som gjør at pendlingen mellom proff og amatør blir spennende. At vi har nok kontroll til at vi kan hente oss inn når det sklir ut. For det gjør det og da må vi jobbe for å komme på rett kjøl. Det er sårbart for oss på scenen. Jeg håper det er synlig for de som sitter i salen.

CB UM Haara 2026 187 A8183

Hva er Carte Blanche for deg?
Carte Blanche er mange ting. Det er rutiner, stillingsinstrukser og systemer, men det er først og fremst folka. For kultur sitter ikke i veggene, men den lever i folka. Folka som til enhver tid er en del av å utforme hva og hvem vi er. Folka som er her i dag og folka som har vært her tidligere.

Hvordan ser du forestillinger?
Lenge tenkte jeg at innholdet lå på innsiden eller bak verket når jeg så på kunst. At stilen var på utsiden. Jeg kunne se på et bilde og tenke hva betyr dette? Hva er den egentlige meninga? Hva har kunstneren tenkt? Jeg lagde et skille mellom det falske ytre og den sanne indre sjelen. Jeg prøvde lenge å lete etter den liksom skjulte meninga bak et verk. Når jeg leste Susan Sontag ble dette snudd på hodet. Hu skriver at masken er ansiktet. Det betyr at stilen ikke kan skrelles av som en maske for å avdekke et separat, isolert «innhold» under; stilen utgjør verkets substans og identitet. Måten det fremstår på er måten det er på. Da var det akkurat som noen slapp og det ble veldig mye morsommere å se på kunst. Det er ennå sånn at kunst kan komplisere ideer, men jeg leter ikke etter det jeg tenkte at kunstneren hadde gjemt fra meg. Den egentlige meningen. Masken ble ansiktet.

Hvis jeg skal si noe om hva jeg liker å se, er jeg glad i å se på kunst som viser meg ting som ikke lett lar seg sette ord på. Den typen kunst som kan komplisere ideer som ellers fremstår for oss som svart-hvitt, kunst som skjærer gjennom antagelser og avslører begrensninger. Mesteparten av kunsten jeg ser vil selvfølgelig aldri komme i nærheten av å gjøre dette, men det er greit. Jeg ser gjerne også på kunst som feiler.

CB UM Haara 2026 187 A8183

Hvem eller hva irriterer deg?
Den lista orker jeg ikke begynne på, men irritasjon gir meg mye livsgnist.

Hvem eller hva inspirerer deg?
Inspirasjon er upålitelig. Den er lite forutsigbar fordi den verken er rasjonell eller kalkulert. Den kan ikke lagres eller akkumuleres. Det er ikke sånn at det som var inspirerende i går er inspirerende i dag. De tingene jeg går tilbake til igjen og igjen har ofte andre kvaliteter.  Hvis jeg allikevel skal nevne to ting eller to personer jeg er interessert i eller fascinert av, har jeg vært skikkelig opphengt av Vibeke Tandberg. Hu har en retrospekt stående her i Bergen nå. På Kode. Det er noe skikkelig rett på ved tingene hu lager. Jeg gleder meg til å se utstillingen hennes på OSL Contemporary når jeg kommer til Oslo.

Et annet oppheng som overraska meg, er Justin Bieber. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av han, men etter at han slapp album i fjor og spilte på Grammy i trusa i år har jeg blitt en Belieber. Jeg elsker Justin Bieber på Coachella. Konserten ligger på YouTube. En time og tretti minutter. Tolv minutter inn i konserten ligger han på ryggen og synger «GO BABY» for 100 000 publikummere. Det føltes veldig menneskelig på en merkelig måte.

Unchained Melody, 17. - 20. September 2026