Det er vanskelig å beskrive Hooman Sharifi i et par setninger. Han er dansekunstner og koreograf som gjennom sitt arbeid benytter dansen som et politisk og aktivistisk medium og har siden år 2000 ledet impure company. I perioden 2014–2018 var han kunstnerisk leder for Carte Blanche.

Jeg møter Hooman på kaffebaren Supreme Roastworks øverst i Thorvald Meyers gate på Grünerløkka i Oslo. I det Hooman entrer lokalet, igangsettes en liten koreografi i rommet: Nikking fra de ansatte og flere av de besøkende, en av mennene bak disken starter instinktivt å forberede espressomaskinen, og om litt kommer to kopper med kaffe seilende frem mot bordet. Det har ikke blitt sagt så veldig mye, utenom at mannen som serverer kaffen poengterer at den kunne blitt servert enda kjappere. Alt som skjer i rommet fremstår nesten innøvd, og fungerer som en flott prolog til møtet der vi skal snakke om soloforestillingen sacrificing.

Opplevd utgangspunkt
Hoomans arbeid bygger på det egenopplevde, og jeg – som en «mann av tiden» – spør ham om han ser på arbeidet sitt som autobiografisk. Han poengterer at det autobiografiske verken trenger å være privat eller utleverende. Det gjenkjennelige er førende i arbeidet mitt, forklarer han, som på dette tidspunktet er ferdig med espressoshotten i glass nummer en.
I en tid der man kanskje automatisk setter auto- fremfor -biografi – på samme måte som auto- gjerne plasseres fremfor -fiksjon – gir Hoomans tilnærming til det biografiske et mulig avbrekk fra det som er direkte og innlysende. Det åpner opp for et bredere tolkningsrom. Hooman poengterer at scenerommet for ham ikke er et fortellerrom der publikum kommer for å bli fortalt noe før de går igjen. Det er heller et samlingsrom

Solo: Ensom og sammen
Selv om jeg innledningsvis skriver soloforestilling, er det viktig å poengtere at dette er et begrep som kan og bør utvides til å involvere noe mer enn en danser som får stå fremst på scenen. I sitt arbeid har Hooman blant annet vært opptatt av å undersøke og utvide hva solo-formatet kan bety. Han forteller at han alltid har jobbet med soloen som utgangspunkt, og da også i prosesser som involverer gruppearbeider.

Prosessen kan slik speile samfunnet, sier han, der alle er enkeltindivider som selv velger å gå sammen og favne om noe felles. Dette er et resultat av at man trenger eller ønsker kontakt. Det samme kan gjelde sceniske møter, eller scenisk ensomhet.

Når Hooman nevner scenisk ensomhet, tenker jeg på et sitat fra Agnar Mykles roman Sangen om den Røde Rubin: «Kjærligheten er en ensom ting». Dette sitatet illustrerer at man er ensom, også når man er sammen. Slik rommer soloformatet ensomhet, kraft og ansvar. Hooman kaller det for et format som viser til en tydelig ansvarliggjøring av danseren på scenen knyttet til forestillingens egenart og ambisjon. Å stå alene med ansvar kan også tolkes som et offer.

Musikk mot menneske og visa versa
I sacrificing vil Hooman møte rockebandet Motorpsycho på scenen. Hooman beskriver musikerne som konstruktive og kompromissløse. De jobber med en solid tro på musikken og instrumentene, sier han, og definerer Motorpsychos musikk som kraft. Kraften innehar en tydelig og selvstendig tilstedeværelse på scenen, og han velger å plassere seg selv på scenen i møtet med denne voldsomme, drivende, massive musikken. Arbeidet handler om å finne strategier for dette møtet. At han alene møter denne kraften kan sammenlignes som et offer, da han møter den alene og fremfor et publikum. Offeret, som ligger tydelig i prosjektets kjerne, blir fremstilt i møtet mellom Hooman og den massive lyden av bandet.

Det handler om å være sårbar heller enn å feile, forteller han; å tørre å være sårbar foran et publikum, uten at dette trenger å være spekulativt eller planlagt. Man kan være reell i scenekunsten, og det er det reelle som appelerer mest, sier han.

Riten / sacrificing / Le sacre / ریتن
Det finnes flere offertolkninger i dansehistorien. I vestlig kontekst er det mest kjente eksempelet Vårofferet (Le Sacre du printemps) iscenesatt av Ballets Russes i 1913 med koreografi av Vaslav Nijnskij til musikken av Igor Stravinskij. Stykket har lagt grunnlaget for en studie av hva ofring betyr – både på og av scenegulvet – i tillegg til talløse tolkninger og nye koreografier. Det rituelle som ligger til grunn for hvordan man forstår ofring og offerhandlinger gjør tematikken ekstra potent i møtet med dansekunsten. Det er interessant å spørre seg hvordan man i dagens samfunn forstår offerhandlinger og ritualer; som noe mystisk og avskrekkende eller som en poetisk handling.

Alt kan være en ofring, forklarer Hooman. Før i tiden var ofringen, om det så var av en kaffebønne – gjort med en ritualistisk ramme og tanke. Det handlet om å ta av seg selv og sine egne eiendeler, kanskje en form for ydmykelse ved å sette seg i posisjoner som ikke er behagelige. Man ofrer seg for noen andre. I samfunnet ofrer man for at det skal fungere som en helhet. I dag snakker man om en bevisst og kollektiv ofring, kall det gjerne dugnadsofring, nikker Hooman, – et faktum som både Korona-pandemien og klimakrisen viser. Fordi vi i dagens samfunn er mer selvstendige og samfunnet fremstår mindre hierarkisk enn tidligere, er ofringen inn i det kollektive selvvalgt og individuell. Et offer kan også fungere på et mer personlig plan. Hooman seier at tanken om å ofre seg selv til døde har blitt fundamentalistisk ved at man hele tiden ofrer seg i ulike spekter av livet.

På et tidspunkt nevner Hooman det persiske språket, som har en retorikk som handler om ofring og som preger hverdagsspråket. Man sier: Jeg dør for deg. Jeg ofrer meg for deg. Jeg bærer skrittene dine på mitt hjerte. Han forklarer at det er først når dette oversettes at det kan høres melodramatisk ut, selv om det i den persiske dagligtalen er helt dagligdags.