«The theatre og blood and bruises»
Duetten My Sex Our Dance (1986) markerer startskotet for DV8. Han vart skapt av Newson og skodespelaren Nigel Charcock som ein reaksjon på AIDS-epidemien og det kontroversielle lovforslaget «section 28». Lova vart igongsatt i 1988 og slo fast at alle autoritetar – lærarar, legar, helsearbeidarar, og så vidare – ikkje fekk lov til å formidle homoseksualitet og ein skeiv livsstil som noko akseptabelt. Rørslespråket i stykket er voldsomt, og definerast av ein farleg og ekstrem fysikalitet. Med kroppane ville dei to undersøke kva som ligg i å kunne stole på eit anna menneske i ei usikker tid. Dei ville uttrykke fysiske og kjenslemessige utfordringar som ligg tilliten mellom to mannlege elskarar. Uttrykket avslørte smerta og forvirringa som var eit faktum for mange marginaliserte grupper i 80- og 90-åra.
Det var tydeleg at dei to slo seg på riktig i den voldelege dansen. Stykket etablerte ein klar politisk agenda, og definerte det sceniske uttrykket i det som skulle bli den første epoken til kompaniet: dansarar som kastar seg frå stigar, kantar og gjennom scenerommet, på kvarandre og som slik smeltar saman atletisisme og masokisme. Epoken går frå 1986 til starten av 90-åra og har av pressa blitt kalla «the theatre og blood and bruises». Mange kunst- og dansekritikarar hadde problemar med å definere kva dei såg. «How far can a body, somebody, the “body”, be pushed before it becomes dangerous? Skriv Mary Luckhurst om dette arbeidet i den retrospektive artikkelen DV8 Ten Years on the Edge i 1997.
Stykka Deep End (1987) og In My Body, Your Body (1987) er like valdelege. Her utforskar kompaniet psykologien i kvinner som er i forhold med valdelege og misbrukande menn. Etter visninga av Deep End i New York City i 1988, skriv kritikar Anna Kisselgoff i The New York Times: “… They really do wrestle, get red in the face, pant and groan from effort and strain. When Mr. Newson, a tall man with a shaved head, repeatedly jumps onto the petite Miss Richecoeur's neck from behind and later Mr. Charnock collides with her from the front, one can feel uneasy. The point is not only that she sometimes breaks under the impact, especially when the man's body hits her neck, but that she is also blindfolded. The metaphor is not that of terror but worse: Miss Richecoeur acts totally submissive”.
Dead Dreams of Monochrome Men (1988) er igjen eit direkte svar til section 28. Her bruker Newson historia om massemordaren Dennis Nilsen som tok livet av femten homofile menn i sin eigen heim. If Only (1990), som er svært inspirert av arbeida til Samuel Backet, omhandlar idéen om tru og behovet for å tru på nokon eller noko. Forestillinga markerer overgongen til eit nytt og mindre ekstremt fokus for kompaniet.
