Du jobber nå med Nicola Gunn i forestillingen The Chekhov – hva skjer når dere jobber sammen?

Vi veksler mellom analyserende arbeid og å jobbe på gulvet med tekst og bevegelse, både improvisasjoner og materiale fra manus. Nicola og jeg har stor tillit til hverandre, og vi har en veldig gøy kjemi på gulvet sammen. Når vi havner i flyt sammen, ender vi alltid opp på uventede steder, og vi ler masse. Det er en arbeidsprosess som rommer både alvor og lek. Jeg blir aldri lei av å høre Nicolas fantastiske monologer – de er skarpe, overraskende og fulle av observasjoner som åpner opp nye rom å tenke i.

Tsjekhov og dans – hvordan funker det?

Det er ingen hemmelighet at dans og bevegelse er mestre i å formidle det komplekse, undertekst og det som ikke alltid kan formidles gjennom ord. Jeg klarer ikke helt å beskrive formen vi har funnet i denne forestillingen, fordi den beveger seg mellom tekst, dans og sang. Uttrykkene glir inn og ut av hverandre. De gangene jeg ikke helt greier å beskrive det vi gjør, føler jeg at vi er inne på noe.

Vi beveger oss også mellom det tragiske og det komiske på en måte som jeg synes er fascinerende å være i. Vi er innom det hverdagslige og ulike kriser, store og små, personlige og karakterenes. På den måten føles forestillingen veldig tsjekhovsk, samtidig som den er helt sin egen.

Hvis denne forestillingen var en matrett, hva ville den vært?

Jeg spurte Nicola, og hun svarte: «A really good sandwich». Det synes jeg er et veldig godt svar.

Hvordan ser du forestillinger?

Jeg gleder meg alltid til å se forestillinger, og er både spent og nysgjerrig. Det beste er når jeg glemmer tid og sted og blir helt oppslukt av det som skjer. Samtidig liker jeg også forestillinger som får meg til å drive litt ut i egne tanker, idéer og assosiasjoner underveis.

Jeg elsker å bli overrasket og få nye perspektiver. Man vet aldri om det plutselig kommer en scene som får alt som har skjedd før til å falle på plass på en ny måte. Slik hadde jeg det med sluttscenen i Kallocain av De Utvalgte – den sitter fortsatt i kroppen. Noen ganger koser jeg meg med å følge én bestemt utøver gjennom en hel forestilling. Nylig ble jeg helt oppslukt av Irene Theisen i Sweet Spot og Stine Fevik i Den Spanske Flue.

Jeg gleder meg også til forestillinger fordi de skaper et unikt, midlertidig fellesskap. Det er noe fint med tanken på at akkurat disse øyeblikkene bare finnes for dem som er til stede der og da.

Det er ikke lett å lage en forestilling. Som publikum vet vi sjelden hva akkurat denne gjengen har vært gjennom av utfordringer, tvil, omveier og arbeid for å komme fram til det vi ser. Det er sårbart å stille seg selv og et verk fram, og jeg kjenner ofte på en takknemlighet overfor dem som gjør det.

Hvem eller hva inspirerer deg?

Inspirasjon kan komme fra nesten hvor som helst. Hodet mitt blir veldig lett inspirert og driver på i tide og utide. Jeg blir ofte mer inspirert av mennesker enn av ideer, og av prosesser enn produkter. Jeg blir inspirert når noe plutselig endrer retning eller viser seg å være noe annet enn det først så ut til å være, og av kunst som holder noe åpent og lar ting fortsette å leve.

Dyrs logikk, humor og alvor samtidig, tilfeldige møter med mennesker og små sosiale situasjoner som blir litt absurde. Musikk, andre kunstneres metoder og måter å tenke på, og modige og overraskende dramaturgiske eller regigrep.

Jeg blir garantert inspirert av å være i rommet sammen med andre kunstnere, improvisere og skape i øyeblikket. Det gir meg mening og gjør meg skikkelig glad.

Hvem eller hva irriterer deg?

Folk som sniker i kø. Og jeg blir alltid akutt irritert hvis jeg dunker hodet i noe. Mygg på soverommet fikser jeg ikke.