Til alle

Det ble pratet mye i barndomshjemmet til Un-Magritt. Mye og høyttravende. Det er muligens derfor det ble den ordløse dansen for henne. 

Uansett ble oppveksten til et ikke-akademisk prosjekt, og i alle fall til et som er uttalt humanistisk. Og er det derfor hun programmerer så bredt; det med at alle  arbeiderpartistil – skal med? Eller er den egentlig så bred den «bredden»? De morsomste delene av intervjuet får dere aldri lese. De finner sted i el-bilen på vei fra Dansens Hus til Nesøya; mens vi parkerer for å kjøre ti meter med kabelferge over til huset på Brønnøya, og ikke minst mens vi – Un-Magritt, fotografen og jeg – går mot huset hennes langs velholdte jordveier og alt er så idyllisk at det ikke hadde overrasket meg om rådyret ute på jordet lå og gråt sine modige tårer over den uberørte naturen og den søte lukten av nytt gress. Det er her, mens hun forteller om danseutdanningen, om året i New York, turene i Europa, om utelivet i 80-talls-Oslo, om da hun møtte mannen sin og om familielivet, at vi ler mest og prater fortest. Og det er her vi får høre at det kanskje ikke er så smart å gifte seg med en skuespiller (hvis vi lurte?) siden de jobber hver kveld og noen ganger hver morgen også, med tanke på barn og sånn. Men så har hun ikke akkurat jobbet ortodokse timer selv heller. Eller bare holdt seg i Norge, eller sluttet å søke utover. Da vi kjører tilbake åpner hun munnen et par ganger uten å si noe; sier til slutt: Jeg er helt stiv i kjeven av å ha pratet så mye. Litt sliten, mest fornøyd. Ikke så rart. Noen har stilt henne veldig mange spørsmål, og hun har svart. Godt.

Hvorfor ble det akkurat dans?
Jeg pleier å si at jeg kommer fra et akademikerhjem – ekstremt radikalt og på venstresida – og de snakket jo så mye hele tiden… Moren min studerte først grunnfag psykologi, og så mellomfag filosofi og antropologi og så videre. Hun siterte Nietzsche ved middagsbordet, så jeg fikk en slags aversjon mot akademia, tror jeg. Dansen ble et slags fluktsted, har jeg tenkt etter at jeg ble voksen.

Dans for å ta avstand?
Ja, jeg flyktet inn i dit, på en måte. Det var et sted jeg kunne være meg selv og holde på med mitt.

Og slippe snakkinga til foreldrene dine?
… Ja jeg meldte meg litt ut hjemme, som mange ungdommer gjør, og gikk til dansen istedenfor.

Det som er så interessant med deg, er at du har en sjeldent mangslungen karriere: fra klassisk utdannelse på Statens Balletthøyskole til ditt eget moderne kompani, til Dolly de Lux’ Whitch Witch til Ibsens Nora spilt av en transe på turné i Kina. Hvorfor ble det sånn?
Altså, hvis du stiller alt ved siden av hverandre ser det veldig rart ut. Men det har jo ikke skjedd samtidig, det har vært en utvikling. En periode på 90-tallet lagde jeg for eksempel mest smale, sære ting – blant annet en performance-rettet forestilling som het Et plutselig grønt felt.

Det hørtes pretensiøst ut?
Det var nok det. Den er en av de forestillingene jeg har hatt størst utbytte av å lage. Det er vanskelig å snakke om så lenge etterpå, men det var i en fase hvor vi holdt på med natur og kultur

Fine og viktige ord, det.
He he, ja. Jeg var veldig opptatt av hvordan man fremstilte kjønn og særlig kvinnekroppen i media. Jeg er jo feminist, og var i mange år engasjert i spørsmål rundt kjønn. Vi brukte bilder, blant annet fra Vogue-magasiner, og så var det økser og kniver...

Som dere kastet på Vogue-bildene…?
Neei, mer at en av danserne blant annet gikk rundt med sommerfugler i håret og en øks... at vi blandet symbolene: det veldig uskyldige og erotiserte med motorsager og økser. Jeg synes selv at det ble en fantastisk forestilling!

Har du lagt den ut på Youtube? 

Den finnes på VHS.

Odd Johan Fritzøe og Halldis Ólafsdóttir i forestillingen «Alf», foto: Erik Berg

Og så, etter en mangslungen karriere og økser og sommerfugler, kom du til Dansens Hus som kunstnerisk leder i 2010. Hvorfor ble det akkurat du som fikk jobben?
Herregud… hm … Det var to ting som var viktig da jeg søkte, fikk jeg beskjed om av styrelederen, og det var fokuset på publikum og kommunikasjon. Og så fikk vi en oppgave som var å beskrive Dansens Hus fem år frem i tid, og det jeg la frem der er mer eller mindre den strategien vi jobber etter i dag.

Det må ha vært et fint lite manifest. Hva skrev du?
Det handlet om hvordan åpne huset. Dette med at Dansens Hus skal være et sted for flere kulturer og flere generasjoner og for ulike typer dans. Og så var jeg opptatt av hvordan vi kan samarbeide med andre aktører siden vi har lite penger til å produsere for selv; den måten å tenke veldig bredt på. Så styrelederen sa etter det første intervjuet: Ja… det er veldig interessant … du er veldig breeed… du tenker veldig bredt liksom?.

Var han skeptisk?
Nei, han synes det var interessant.

Så du er enig i Arbeiderpartivending alle skal med
?
Ja, selv om det egentlig er litt kjedelig å være så politisk korrekt.

For du programmerer jo alt fra Frikar til Hofesh Schechter til tøysete barneforestillinger. Hva er det som er så fint med bredde?
Altså, det jeg programmerer er ikke først og fremst bredt. Det aller viktigste er ar vi viser forestillinger med høyt kunstnerisk nivå. Vi tenker hele tiden at dans er så universelt og globalt og så videre, men det er ikke etnisk hvit samtidsdans i Bangladesh; den er et vestlig, europeisk fenomen. Og publikummet vårt er jo fremdeles veldig hvitt. Det er disse tingen jeg er opptatt av, arbeiderpartipolitikk eller ikke; det med at scenen skal speile det samfunnet vi lever i. Vi har et ansvar som institusjon.

Vil det si at din bredde egentlig er et spisset politisk prosjekt?
Alt du setter, og ikke setter, på en scene er politikk. Det er nesten litt sånn … jeg holdt på å si at det er barnelærdommen min.

Føler du at folk forstår «bredde»-prosjektet ditt?
Nei, der føler jeg at vi kunne ha vært mer transparente og snakket tydeligere. Akkurat nå har vi kjempeinteressante diskusjoner i kunstnerisk råd som stiller viktige spørsmål. Som for eksempel: Har Dansens Hus et nasjonalt ansvar? Har vi et ansvar regionalt, eller har vi ikke det? Jeg husker jeg fikk veldig mye kritikk av kunstnerne et år eller to etter at jeg begynte. De sa at jeg burde inkludert mer av det smale; vist mer ung kunst og tatt mer risiko.

Tenker du at du har mest ansvar ovenfor å bringe dansen ut til et publikum som vet lite fra før av, eller ovenfor dansekunstnerne?
I starten var jeg mest opptatt å sørge for at det kom mennesker på besøk i det hele tatt, og fortsatt er det overordnede målet å gjøre dansekunsten attraktiv for flere. Jeg er nok litt på kollisjonskurs med mange kunstnere her fordi jeg erkjenner at dansekunst er et ganske marginalt uttrykk i Norge fremdeles. Det vet jeg at kunstnerne ikke liker at jeg sier. Dansekritikeren Ine Therese Berg skrev en gang: «Er dans så viktig da?» fordi hun ble spurt av journalister om betydningen av dans. Og det brant seg fast hos meg: Er den så viktig da? Og hvorfor er den så viktig? Og hvem er den viktig for? Så hele prosjektet mitt – hele min visjon – er egentlig å gjøre dansen viktig.

Har Dansens Hus klart å gjøre dansen viktig?
Jeg tror at dans har blitt mye viktigere.

På grunn av dere?
 
Ja, det tror jeg.

Ulf Nilseng, Marianne Albers og Eli Villanger i «Et plutselig grønt felt», foto: Erik Berg

En ting er anerkjente forestillinger med komplekse koreografer som Sidi Larbi og Jefta van Dinther. Men er du opptatt av å vise dans som rett og slett bare gir folk lyst til å danse?
Altså, de fleste dansekunstnere er ikke opptatt av danseglede i det hele tatt.

Nei, de er ikke det?

Eller VI er ikke det, må jeg si da.

Fordi det blir for banalt, liksom?
Ja, vi kunstnerne er jo seriøse … he he … spør Hooman Sharifi, jeg vet ikke om han er opptatt av det i det hele tatt…?

Du har også sagt at du har et anti-akademisk prosjekt
; er det det handler om; å tørre å ta tilbake kroppsgleden?
Ja, jeg tror det er det handler om. Da jeg begynte på Dansens Hus ble jeg ofte oppringt av journalister som sa «Jaaa… Dans er jo veldig vanskelig, er det ikke det?» Nei, sa jeg, dans er egentlig veldig lett. Men klart, dans kan ha veldig mange koder og kunst- og dansehistoriske referanser. Det kan være veldig utfordrende å se dans, og ikke bare spektakulært på en måte vi er vant til.

Så da er vi vel tilbake ved verdien av den bredden; kropp og
ånd og så videre?
Ja, og det er en ting til jeg har lyst til å si om den bredden. Jeg har jo reist veldig mye rundt etter hvert, og en gang var jeg på en workshop med Wim Vandekeybus. Da oppdaget jeg en helt ny verden, og en helt ny interesse for å nå alle. De har dans for handikappede og profesjonelle sammen, for eksempel, allerede på 80- 90-tallet. Vi har liksom ikke kommet dit i Norge enda.

Tror du at vi kommer til å komme dit?
Hadde du spurt meg for fire år siden så hadde jeg sagt ja, men nå, med hele den politiske og finansielle situasjonen i Europa … jeg er slettes ikke sikker lenger. Nå strammes jo alt inn. Selv i Belgia – hjertet i samtidsdansen – er det kraftige kutt, og kollegaene mine der er veldig fortvila.

Får du lyst til å ta på deg jobben som kulturminister?
… Jeg må jo si ja til det…

Du har snakket litt om hvordan oppveksten preget danseveien din; om det politiske og så videre. Men når man har vært i et felt så lenge … hvordan har det voksne livet ditt grepet inn i jobben?
Det å ha et funksjonshemmet barn har selvfølgelig gjort noe med mitt forhold til inkludering og tilgjengelighet for alle. Alle skal med er ikke bare et politisk slagord som den rødgrønne regjeringen fant på, det er relevant og helt reelt, og det har preget livet mitt.

Du har også snakket en del om menneskelighet – jeg har til og med hørt at du har et uttalt humanistisk prosjekt
? Er det noe annet enn det anti-akademiske?
Tja, jeg tenker jo at jeg baserer mye av programmeringen på verdier som jeg fikk fra foreldrene mine. Jeg er nok et litt sånn … jeg gjør dette for freden, om du skjønner hva jeg mener? Det er det som driver meg; jeg jobber med dans og kunst fordi jeg tror vi kan bidra med noe.

Til å gjøre verden litt bedre?
Ja, til å gjøre verden litt bedre. Jeg tenker at de internasjonale prosjektene og samarbeidene vi har er dansens styrke … at det går over grenser, at det er interkulturelt og inkluderende; at dansekunst for eksempel har vært tidlig ute med å jobbe med utviklingshemmede barn, som med Wim Vandekeybus. Den typen ting.

Men omvendt da, hvordan har livet som danser/ koreograf/ kunstnerisk leder preget livet ditt? Hvordan har det vært å leve et langt liv med dansen?
… Åh... Da må jeg heie litt på han der på hjemmebane, altså.

Er det han mannen din?
Ja, det er han mannen min. Han heier jo veldig på meg. Det er klart det har vært krevende. Jeg har jo vært veldig mye borte, og det har vært vanskelig. Jeg var en gang sju uker i Bangladesh og det var grusomt å komme hjem til junior som hilste ikke på meg; ikke noen klem å få. Så det å jobbe så mye som jeg har gjort har vært krevende for familien. Nå er det jo sånn at familien min har vært med til Kina flere ganger også, så de får jo oppleve mange av reisene mine de òg. Men det har ikke bare vært solskinn, altså.

Bjørn Sandberg og Marianne Albers i forestillingen «Et plutselig grønt felt», foto: Erik Berg

Har du tid til å lese din egen mail mellom slagene?
Ja det har jeg. Men når det gjelder å svare, så har jeg faktisk en som hjelper meg. Når er det aller morsomst å ha jobben din? Det er når vi har en stor premiere, og det er fullt i salen og det er hyggelig etterpå, og foajeen glitrer og det er fin musikk og en kul dj…

Når du holder talene dine etter en premiere, har jeg ofte tenkt at du høres enormt 
begeistret ut. Er du det, eller er du bare flink til å leke positiv?
He he… jeg er flink til å være positiv, tror jeg! Nå ble jeg usikker… eller jo, vet du hva, jeg hadde Anne Borg som lærer og rektor (blant annet to ganger sjef i operaen) – og hun hadde en sånn energi, så hver morgen var det bare: «GOD MORGEN!» Det var litt mye også da, men hun hadde sånne glitrende, blå øyne…

Så du har det fra henne?
Hm… jeg vet ikke … Nei, jeg må jo si at det er meg også!

Ok! Siste spørsmål: Hvor er Dansens Hus om ti år?
Åh… Det myldrer av aktivitet! Ut og inn og barn og voksne hånd i hånd, og kjærestepar som sitter på en benk utenfor og blar i en brosjyre og skal på forestilling etterpå. Og langs elven har det blitt sånne små solplasser hvor folk sitter før de rusler over for å se dans…

Så det er blitt et sted for alle?
M-mm

Un-Magritt Nordseth er inne i sitt andre åremål som kunstnerisk leder, og Dansens Hus søker nå hennes etterfølger. Søknadsteksten kan du finne her.

MiaHabibProduksjonerASongTo20151

Kunstnerisk leder (Artistic Director) søkes

Dansens Hus søker ny kunstnerisk leder med tiltredelse fra 1. august 2018.

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus