Krise uten følelse

Intensjonen er god, men resultatet er estetisk kjedelig når Carte Blanche lager forestilling om flyktningkrisen.

Foto: Arash Nejad

While they are floating
Koreografi og konsept: Hooman Sharifi
Musikk: Helge Sten
Hovedscenen, Dansens Hus

Anmeldelsen er skrevet av av  for Dagsavisen, og kan leses i sin helhet her.

Det gir ikke nødvendigvis noen god følelse å betegne noe som omhandler en av vår tids største katastrofer som kjedelig. Det er så jeg føler min indre bortskjemte nordmann virkelig kommer ut i dagslys. Men Carte Blanche er Norges meste kjente kompani for samtidsdans, på deres nettside står det at de «vil forandre verden», og deres kunstneriske leder Hooman Sharifi, som dessuten har koreografert forestillingen While they are floating, er heller ikke kjent for å stryke publikum med hårene. Så jeg forventet meg ikke bare en generell, politisk korrekt ytring om flyktningkrisen fra Carte Blanche, men en kunstopplevelse med stor K, noe som vridde litt rundt på ting. Ja, forandret verden litt, kan du si.

Men jeg synes jeg har sett alt i denne forestillingen før. Mye er gjenkjennelig fra forestillinger med Sharifis eget Impure Company. Både scenografiske elementer, som bruken av gullstoff og av stummende mørke i lengre perioder, og koreografiske elementer, som løping i sirkler, repetisjoner og generelt mange store bevegelser, er nærmest en signatur for Sharifi. Men også vinklingen på forestillingen, det at den vil fortelle om enkeltindividene i de store massene av flyktninger, er også velkjent. De aller fleste både teater- og danseforestillinger om flyktninger går jo ned på individnivå. Litt for å kunne appellere til publikum, ha historier å fortelle, men også fordi det jo er sant at det egentlig ikke finnes noen masse, bare veldig, veldig mange individer som oss selv. CODA-festivalen for to år siden hadde dessuten migrasjon på programmet, med mange av de samme problemstillingene Carte Blanche jobber med her, og kanskje er det derfor deres bidrag føles mest som en repetisjon. Jeg skulle ønske det heller føltes som en viktig påminnelse.

Noen av danserne gir oss innledningsvis korte introduksjoner av seg selv som personer på flukt. De kommer fra ulike steder i verden, er kvinner, menn, barn og transpersoner og har både minner og ønsker vi alle kan kjenne oss igjen i. Videre er det danseriske uttrykket for abstrakt til at jeg kan knytte det til eller assosiere det med noe som helst. Glimt av noe som kan være avskjed, flukt, ankomst og mottakelse finnes, men jeg skulle gjerne sett en sterkere narrativ og emosjonell drift i store deler av forestillingen. Danserne befinner seg mest i sine egne bobler, som individer avsondret fra resten av verden, og kun i et øyeblikk, helt foran til høyre på scenen der nesten ingen ser det, møtes to dansere i det som vel er forestillingens eneste såre, nakne øyeblikk. Fordi de står stille og ser på hverandre. Mer følsomt blir det også mot slutten når dansen går over i desperate og nytteløse gjenopplivingsforsøk, og enkelte dansere drar rundt på de andre som om de var døde kropper. Men resten er dessverre fryktelig uengasjerende.

Les resten av anmeldelsen på Dagsavisens hjemmesider.

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus