Født som en duett

Om People kunne snakke tror jeg stykket ville fortalt dette om seg selv:

People er opprinnelig engelsk, men bosatt i Norge. People har blitt fremført av iranske, indiske, amerikanske, britiske, italienske og norske dansere og vært i London, Birmingham, Oslo, Kristiansand, Son, København, Silkeborg, Stanford, Oakland, Venezia, Pesaro, Amsterdam og Manila. Om People kunne snakke tror jeg stykket ville fortalt dette om seg selv;

Jeg ble født som en duett, mellom en iransk kvinne og en indisk mann. Det gikk ikke lang tid før de ga meg videre til et amerikansk-britisk par. De tok meg med til Danmark og rundt om kring i England, før de leverte meg tilbake til min norske surrogatmor. Etter en stund dukket det opp en italiensk søster av henne og de fikk meg til å se lysere på livet. De lagde film om meg og tok meg med ut, viste meg Birmingham, London, Kristiansand og Oslo. På under et år vokste jeg til det dobbelte! Jeg fikk en fin hvit skjorte og sorte bukser, rød leppestift også av en eller annen grunn, men jeg likte det. Folk virket ofte litt skeptiske eller forundret ved første blikk men etterhvert lo de av meg. Jeg tok det som et kompliment. Det har jeg alltid gjort. De ler med meg tenker jeg, og humrer litt selv.

Noen måneder senere hadde det sneket seg inn to venner som skulle være med oss på tur. Jeg husker at det var mye frem og tilbake, diskusjoner om hvilken retning vi skulle i og om alle skulle være med på alt eller vi skulle dele oss i grupper. Det tok litt tid å bli vant til, men siden den gang har jeg ofte følt meg ufullstendig når vi ikke har vært sammen alle sammen. Selv om det er deilig å innimellom bare være to.

Det var en stund hvor jeg følte meg litt utilstrekkelig som 14 minutter, alle spurte etter minst 20 minutter eller til og med en time, men så lærte jeg å like meg selv sånn jeg er. Det er like mye i de 14 minuttene som det kunne vært i en time, jeg er bare litt rastløs.

I perioder med alenetid og ikke så fulle timeplaner tenker jeg ofte på fremtiden, å vokse seg stor, eller mimrer tilbake til tiden som liten og kort. Da jeg fikk vite at jeg fortsatt ikke var ferdig utviklet ble jeg allikevel overveldet. Det var visstnok noen i Kristiansand som hadde sett meg da jeg var 8 minutter lang og hadde sagt at jeg kunne bli en time jeg også. Det oppleves fortsatt som skremmende selv om jeg har visst det nå en stund, og allerede har begynt å merke det på kroppen. Jeg tror at den jeg er i dag kommer jeg alltid til å være bare større, og at de nye delene av meg som dukker opp kan bidra til at jeg forstår meg selv mer helhetlig. Det er sikkert lurt. Åpne opp for nye impulser! Slippe tøylene, følge innspill fra andre, tørre å snakke om alt, være ute i all slags vær.

I dag så jeg igjennom videoer fra barndommen. Det var så mye jeg hadde glemt, så mye som har forandret seg over årene, nesten umerkelig. Så fort noe erstattes så glemmer vi det som var der før, vil jeg se tilbake på meg selv der jeg er i dag og være like overrasket om fem år? Kanskje jeg allerede har forandret meg siden sist jeg så etter.

Stykket People av Ingvild Isaksen blir fremført av Masako Matsushita, Elisa Vassena, Julie Rasmussen og Ingvild Isaksen under Koreografilaboratoriet 28. og 29. April. 

Ingvild Isaksen er en norsk danser og koreograf med base i Oslo. Isaksen interesserer seg for bevegelser i interaksjon med offentlig rom og i hverdagslige mellommenneskelige situasjoner. People er vist over 20 steder i Norge , USA, Europa og Asia, og  skal nå rekonstrueres til en helaftens forestilling spesialdesignet for Ravnedalen på Ravnedans i Kristiansand 2017. Isaksen er utdannet ved Trinity Laban Conservatoire of Contemporary dance og Kunst og Design ved HiOA.

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus