Dansen er fraværende

Svenske Cullbergbaletten var en gang ett av Europas mest ettertraktede dansekompanier, men det begynner å bli lenge siden, skriver Fredrik Rütter for Aftenposten

Foto: Urban Jören

Den svenske koreografen Birgit Cullberg startet kompaniet som har båret hennes navn siden 1967. Det skal feires 50 års jubileum denne våren. I de første tiårene var det en årlig festaften når gruppen gjestet Nationaltheatret, og de var også hyppige gjester både i Bergen og Trondheim. Kompaniet ble en ettertraktet gjest på flere europeiske scener noe som ble forsterket da Cullbergs sønn Mats Ek tok over det kunstneriske ansvaret. Da ble scener utenfor Europa også deres arena. Da var det den fortellende dramatiske dansen som var gjeldende, og publikum lot seg fascinere. Cullbergbaletten og dansen har forandret seg dramatisk siden da, og kompaniet har slitt med å finne en ny identitet etter at de sluttet å danse Cullbergs og Eks balletter.

Nye koster
Den svensk-nederlandske koreografen Jefta van Dinther er en av koreografene som er på plakaten med hans nyeste verk Protagonist når kompaniet skal feire 50 års jubileet i april. Den andre balletten på programmet er Birgit Cullbergs Eurydike er død fra 1968. Van Dinther er langt fra en fortellende koreograf, han antyder, skisserer øyeblikk og situasjoner. Han lar ikke danserne få danse i en konvensjonell tenkning, de får holde på med bevegelser, gåing og litt løping. I vanlig ordning i dagens danseverden er utøverne oppført som medvirkende skapere. Når danserne blir medskapere har det har ført til intense diskusjoner om hvem som egentlig har opphavsretten til verket. Den problemstillingen har enda ikke fått sin endelige løsning.

Ung musiker
Forestillingen Protagonist bygger mye av sin identitet på musikken til Elias, et ungt stjerneskudd på den svenske musikkhimmelen. Hans tunge rytmer slår inn i dansernes kropper, men det påvirker dem ikke slik at det blir kroppens rytmer. Scenegulvet er dekket av et teppe i en sterk rødfarge, og mot bakveggen står det et stillas. Resten av rommet er nakent. En stemme forteller at Sometimes you know , og danserne strømmer langsomt inn på teppet. De skal alle være en protagonist som tittelen tilsier. De er fjerne i blikket og beveger seg robotaktig. Miljøet gir inntrykk av å være underground. Det oppleves som om det er en viss perversitet i mangelen av relasjoner mellom de fjorten på gulvet, ingen går naturlig, alle holder på med sitt. Mye av bevegelsen foregår i knestående slik at det bare er overkroppen som eventuelt formidler noe. Noen prøver å få samlet gruppen til å bli en kollektiv enhet, men hver gang splittes de opp og forsøket stoppet. Allikevel klarer noen å samle seg rundt en danser. Hun løftes opp og blir plassert over alle på stillaset.

Revolusjon
Da overtar Elias superhit Revolution høyttalerne, og det får danserne til å lytte. Når melodien nærmer seg slutten synger de unisont med og danner en Les Miserables formasjon, dog uten de vaiende flaggene. Med blikkene hardt festet på publikum synker dansernes kropper sammen og Evolusjonen overtar. Det blir en baklengs utvikling tilbake til apestadiet, hvor de har kommet dit at de er oppe og går på to ben. Van Dinther gjør som så mange av sine kollegaer om dagen, han kler av danserne som fyker rundt og dingler i stillaset. Men mot slutten vokser det frem et nytt håp.

Trofaste
Danserne er ekstremt trofaste til konseptet og går all in, men det publikum ikke får svar på er om de også kan danse, bevege seg har de fått lov til å gjøre i mengder.

Anmeldelsen er skrevet av Fredrik Rütter for Aftenposten og kan leses her.

Protagonist, 17.–19. februar

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus