Hva leter du etter?

Om å tørre å mislykkes og kunsten å stå på ski

Vi åpner hjernen på Dansens Hus’ nye kunstneriske leder, Samme Raeymaekers.

Skispor
Photo: Privat

- Hvordan ville livet mitt vært hvis jeg hadde valgt å satse på noe helt annet?

Samme Raeymaekers, ny kunstnerisk leder ved det han selv omtaler som et av Europas vakreste dansehus, ser på meg over kanten på tekoppen og begynner å småhumre.

- Jeg ville kanskje tjent mer og hatt litt kortere dager?, resonnerer han smilende og legger til:

- Men jeg hadde nok hatt et mye kjedeligere liv.

Samme, som opprinnelig kommer fra Belgia, er ny i Oslo, ny i Norge og nybegynner i norsk. 41-åringen er ny på Torshov og ny på bussen og trikken som tar han med til hans nye hverdag på Vulkan og Dansens Hus. Stort sett hver søndag er Samme på oppdagelsesferd sammen med mannen Wim i deres nye hjemby.

Wim og Samme er nye og veldig begeistret for den klare og rene Osloluften, kollektivtrafikken som nesten alltid går når den skal og nærheten til naturen. De er nye i Oslomarka og helt ferske i bakken på Tryvann, et besøk som betegnes som en ufrivillig komedie av hovedpersonene selv.

Samme er derimot langt fra ny når det kommer til kunst- og kulturfeltet.

Wimsamme
Photo: Patsy Magerman

Hans karriere innen scenekunst startet allerede på slutten av 90-tallet i hjembyen Brugge i Belgia. Her studerte han kunsthistorie og var en ivrig besøkende på de ulike kulturinstitusjonene i Flandern. Lederen for én av provinsen største scenehus, Cultuurcentrum Brugge, la merke til den kulturinteresserte unge mannen og inviterte ham til å delta i programrådet, som en representant for det yngre publikummet.

- Det var utrolig nyttig å få en mulighet til å se så mange ulike kunstuttrykk parallelt med at jeg studerte. Spesielt da selve studiet er nokså teoretisk var det fint å kunne trene på analysere så mange forskjellige verk. Det var alt fra sirkus og konserter til teater, dans og utstillinger, forteller Samme.

Etter endt studie startet han som programassistent samme sted, og ble raskt forfremmet til programansvarlig. En stor oppgave og en veldig god skole, ifølge ham selv:

- Man må bare hoppe i det og lære underveis. Det var fantastisk å få en slik mulighet så tidlig i karrieren, men jeg tenkte egentlig aldri noe over alderen min før jeg møtte på andre i tilsvarende stillinger. De var gjerne en del eldre og trodde kanskje ikke helt på meg da jeg i begynnelsen presenterte meg som programansvarlig for en såpass stor kulturinstitusjon.

Smilet og den milde latteren er aldri langt unna. Til tross for en lang dag i det som hadde vært en lang og krevende vinteruke, er Samme veldig tilstede i samtalen. Oppmerksom, gjennomtenkt i sine svar og veldig engasjert. Når jeg greier å lure ham utpå å snakke norsk imponerer han med sin klare uttale. Samtidig innrømmer han at tiden ikke strekker helt til å prioritere norskundervisningen.

- Det tar tid å bli kjent med organisasjonen og få et overblikk over det kulturelle landskapet, regler og lovverk og samfunnet i Norge. Hjemme har vi forsøkt å innføre daglige 15 minutter der vi bare snakker norsk, men det føles ganske unaturlig å sette seg ned småslitne om kvelden og forsøke å forklare noe på et språk man ikke helt behersker, forklarer han leende.

Kunstnerisk Rad Foto Tale Hendnes 2 5
Photo: Tale Hendnes

Belgia er delt inn i tre regioner med hvert sitt tilhørende språk. Denne oppdelingen kan også langt på vei forklare belgiernes store kulturinteresse. Landets myndigheter investerte nemlig betydelige midler på 80-tallet i kultur og scenekunst. Tanken var å forsøke å samle en splittet nasjon ved å etablere en felles kulturell identitet på tvers av regionene. Dette resulterte blant annet i den såkalte flamske bølgen, som ga opphav til verdenskjente koreografer som Anne Teresa De Keersmaeker, Jan Fabre, Wim Vandekeybus og Alain Platel.

Omkring 20 år senere var det igjen tid for en ny og begivenhetsrik epoke i kulturlivet i Belgia. Regionen Flanders var episenteret og Brugge ble kåret til europeisk kulturhovedstad i 2002. I denne kokende gryta av ulike kunstuttrykk ønsket Samme å introdusere samtidsdans til et langt bredere publikum. Sjansen bød seg under byfestivalen Corpus noen år senere, der menneskekroppen og kroppslighet var i fokus. Festivalens dansedel, Body Stroke, ble en umiddelbar suksess.

- Det var edgy og eksperimentelt. Nettopp på grunn av den tydelige rammen med det fysiske og kroppslige kunne vi vise veldig interessante ting som neppe kunne ha blitt presentert tidligere, utenfor denne konteksten, forklarer Samme og utdyper:

- Dette ga oss idéen om å tenke større og arrangere en årlig samtidsdansfestival. Slik ble December Dance født, og fant sted for første gang i 2006.

Samtidig forflyttet Samme seg til en annen stor kulturinstitusjon, det nybygde konserthuset Consertgebouw i Brugge. Som kunstnerisk tilrettelegger for dans ved Consertgebouw fikk han dermed også tilgang til landets største scenehus.

- Her kunne vi sette opp dans på fire ulike scener. Det åpnet virkelig opp for et 360-graders perspektiv på dans, å vise hva dans kan og bør være.

Patsy
Photo: Patsy Magerman

Posisjonen som kunstnerisk leder innebærer et stort ansvar, men gir også mye makt og påvirkningskraft. Dette er noe Samme har reflektert mye over, både i nåværende og tidligere stillinger.

- Man må først og fremst være klar over at man er i en maktposisjon og tenke gjennom hvordan man ønsker å forvalte dette. Vi må blant annet bygge inn prosedyrer som sørger for åpenhet og transparens. Det skal være mulig å delta og å bli hørt.

En flat organisasjonsstruktur og demokratiske prosesser var også noen av hovedgrunnene til at Samme valgte å søke seg til Dansens Hus:

- Vi har blant annet et kunstnerisk råd som kjenner til og har en kontaktflate mot det norske dansemiljøet. Dette er spesielt viktig da jeg selv ikke er norsk. Jeg vil veldig gjerne ha inn ulike stemmer, tilnærminger og visjoner, som vi så destillerer til noe konkret. På denne måten sørger vi for både mangfold og bredde, sier han og utdyper:

- Når vi setter opp et program og velger hva som skal være med, velger vi samtidig bort noe annet. Da må vi også være veldig tydelig overfor kunstnerne om hvorfor vi gjør disse valgene. Det hender stadig vekk at jeg ser prosjekter jeg synes virker veldig interessante, men som vi ikke har mulighet til å ta inn. Da er jeg også veldig åpen for å være en advokat for disse prosjektene og kontakte andre kollegaer og institusjoner som kan være interesserte i dette.

Foto Tale Hendnes 9
Photo: Tale Hendnes

Sammes fremste profesjonelle ambisjon de neste fire årene er nettopp å bringe norske koreografer og kompanier ut til et langt større publikum. Etter å ha blitt bedre kjent med det norske dansefeltet det siste halvåret, er han nemlig overrasket over at ikke flere er langt mer synlige, også internasjonalt.

- Kvaliteten på arbeidet i Norge er veldig, veldig høyt. Å skape kjennskap og oppmerksomhet rundt dette er derfor et stort og viktig ansvarsområde for oss som nasjonal scene for samtidsdans. Vi skal ikke bare bringe verden til Oslo, men også Norge ut til verden. Jeg har et stort, internasjonalt nettverk som vi skal aktivt for å fremme norske koreografer og kunstnere.

Også flere nordmenn skal få mulighet til å se samtidsdans i sine hjembyer, hvis Samme får det som han vil.

- Vi er nok mer bortskjemte i Belgia, der for eksempel Flandern har et kulturhus hvert 15-20 kilometer som også viser dans. I Norge må vi finne frem til riktige incentiver for å få flere teatre og kulturhus til i alle fall å teste å sette opp dans. Samtidsdans kan være konseptuelt vanskelig å formidle og ikke minst dyrt. Hvis valget står mellom dette og et kommersielt stykke sier det seg selv at teatrene ikke tør å ta sjansen. Her lærer vi mens vi går.

Personlig er 41-åringen i ferd med å bygge seg opp et nytt liv og nettverk i Norge. For det er ikke bare enkelt å flytte til et helt nytt land som voksen og slå røtter på nytt.

- Det er noe veldig sårbart og konfronterende ved å flytte fra det kjente, men man blir også mer åpen. Vi hadde en tanke om at vi trengte akkurat en slik opplevelse. Både profesjonelt, men også like mye for oss som individer for å vokse og komme videre. Denne dualiteten gjøre det mulig å redefinere seg selv og gjøre ting man aldri ville gjort ellers.

Det gikk halvannet år fra Samme fikk jobben i mai 2017 til paret flyttet til Norge. En tid som viste seg å være helt nødvendig for å rydde opp og forberede seg på den neste fasen i livet.

- Man gjennomgår en slags nødvendig opprydningsprosess, som er veldig frigjørende i seg selv. Vi oppdaget for eksempel noen pappesker vi hadde flyttet med oss de siste 3-4 stedene vi hadde bodd. Nå var det på tide å kvitte seg med disse. På samme måte får man en anledning til å rydde opp i mange tanker og følelser.

Etter et drøyt halvår i hovedstaden føles Oslo fremdeles veldig eksotisk.

- Vi nyter følelsen av å være turister i vår nye hjemby. Jeg kan helt klart se for meg at vi skal bli her lenger. Kanskje blir dette vårt nye permanente bosted.

Så hvis du er en søndag formiddag tilfeldigvis møter på to begeistrede belgiere i skisporet, som kanskje ennå ikke har blitt så gode til å stå på ski - si hei og ønsk dem velkommen til Oslo.

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus