Hva leter du etter?

Jazzens kjerne

Koreograf Thomas Talawa Prestø og kompaniet Tabanka vil finne fram til det som ligger bak jazzdansens opprinnelse i sin nye forestilling Jazz Ain´t Nothing But Soul.

Foto Tale Hendnes 2020 43

Tabanka Dance Ensemble var Norges første dansekompani som spesialiserte seg på dans med opphav i afrikanske og karibiske tradisjoner. Et danserisk møte på et gatehjørne på Grønland i Oslo på midten av 90-tallet, er i dag blitt til et kompani og kunstnerisk prosjekt som viser til en sterk tradisjon bygget på samhold, inkludering og likeverd. De færreste norske kompanier har en lignende forestillingsagenda, hverken når det kommer til antall forestillinger eller internasjonalt nedslagsfelt. Arbeidet har lagt grunnlaget for flere dansere som jobber både i ensemblets egne og andres prosjekter. I 2018 var ensemblet Dansens Dager ambassadører, og i 2020 ble ensemblet og kunstnerisk leder Thomas Talawa Prestø tildelt Bergesenprisen for sitt arbeid med dansekunst.

De færreste norske kompanier har en lignende forestillingsagenda, hverken når det kommer til antall forestillinger eller internasjonalt nedslagsfelt.

Konservering for fremtiden
Kort fortalt konserverer og systematiserer Prestø afrikanske og karibiske dansetradisjoner. Dansene, med sine tilhørende historier, er grunnlaget for det dansetekniske systemet Talawa-technique. Både praksis og scenisk utfoldelse danner et utgangspunkt for undersøkelser av de ulike tradisjonene, men også som en nøkkel for å åpne opp scenerommet. Nøkkelen gjør studioet og scenen til et fristed for dansere og publikum; et sted der man kan vise til erfaringer og sannheter rundt den afrikansk-norske og karibisk-norske kroppen. Nettopp fordi erfaringer alltid er koblet til kroppen, defineres de også av spesifikke kroppslige uttrykk. Dansen understreker erfaringen kroppen bærer med seg av utenforskap som verdifull og levende, og ikke minst viktig for sameksistens. Det kunstneriske arbeidet knyttes slik til et generøst formidlings- og opplysningsarbeid, der det ene påvirker det andre. Den svarte kroppens rause raseri var den betegnende tittelen på en kritikk av forestillingen I:OBJECT i nettpublikasjonen Ballade.no. Forestillingen hadde premiere på Dansens Hus i 2018.

Foto Tale Hendnes 2020 40
Photo: Tale Hendnes/Dansens Hus

Ekkoet i (jazz)dansen
Formidlings- og opplysningsaspektet som er så tydeleg i Tabanka Dance Ensembles kunstneriske prosjekt, er også drivende i forestillingen. Uten å vise til den vestlige og hvitvaskede forståelsen av jazzdansen, skapes heller en hommage til det danseriske uttrykket som er fundamentet for hva mange er trent og kodet til å forstå som mellom annet jazzhands, dramatiske dips, thrusts og step-touches. Jazzdanseuttrykket referer ofte til en overdreven og karikert farget kropp – minstrelen – som gjennom Hollywood og filmproduksjon opprettholdt spesifikke former for danseriske handlinger og mønstre. Minstrelen er en hvit fremstilling av den sorte kroppen; en videreutvikling av latterliggjøringen av de som var tvunget til arbeid i plantesjedødsleirene. Fremstillingen fremhever at kroppen skal konsumeres – bli utnyttet – ved at den konstant tilfredsstiller den som ser på. Dans, rytme og sang fungerte også som en form for motstand blant afrikanerne. Dette tilførte dansen attitude og holdning – noe som gjør at uttrykket fremdeles kobles til selvbekreftelse.

I Jazz Ain’t Nothin’But Soul ser Prestø og ensemblets dansere forbi kopieringen og siteringen, og går heller direkte til opphavet: det afrikanske. Men hva er det spesifikt afrikanske som definerer jazzen, som ikke er en voldelig og appropriert versjon av en kropp som er til salgs?

I Jazz Ain’t Nothin’But Soul ser Prestø og ensemblets dansere forbi kopieringen og siteringen, og går heller direkte til opphavet: det afrikanske.

Opphav, kopi og appropriering
De engelske uttrykkene first hand og second hand (nytt og brukt) er mye benyttet i betegnelsen av både kunst og bruksobjekter. Det samme gjelder begreper som sitering eller kopiering, som i møtet med det kommersielle gjerne blir kalt replikaer når de sidestilles med originalene. Uttrykkene viser til grener og versjoner av kopiering. Et plagg kan gå fra first hand til «x-antall hands», alt etter hvor mange kropper som har eid plagget. Den kommersielle linsa gjør at mange gjerne fokuserer på det overfladiske og umiddelbare heller enn det bakenforliggende. Som en følge av dette vil det bakenforliggende fremstå mindre tydelig og kanskje også derfor som mindre relevant. Kopiering og sitering gjør altså at man må se enda grundigere etter for å forstå historiske og kulturelle sammenhenger.

Slik er det også med dans og scenekunst. Starter man å se etter, er det tydelig at den «generelle» vestlige forståelsen av samtlige danseformer ikke har fått gå lenger tilbake i sitt eget arkiv enn at de representeres av sine egne stiliserte og prosesserte avtrykk. Og det er da man må legge til appropriasjon til lista av begreper som beskriver kopiering og avtrykk. Disse stiliserte, kroppslige formspråkene – om det så er jazz, tap dans, hiphop, house, wacking eller voguing – viser sjelden til de faktiske røttene som har lagt utgangspunktet for dansen. Røttene har lenge forblitt obskure og levendegjøres altså uten at de prosesserte avartene stilles spørsmål ved.

Foto Tale Hendnes 2020 49
Photo: Tale Hendnes/Dansens Hus

Kommersielt eller kunst?
Jeg skrur ikke av min vestlige og hvitøyde linse helt enda: I vestlig kontekst kjenner mange jazzdans som et underholdende element i både film, tv, sceneshow og musikaler – fra gamle Hollywoodfilmer til dagens Tiktok. Jazzdansen forfører publikum. Gjennom briljant kroppsbeherskelse innenfor kodifiserte bevegelsesmønstre og teknikker – og da toppet med teatralsk innlevelse – har danseformen overbevist seg inn i oppfattelsen av hvordan dans og underholdning tangerer. Dette er muligens en grunn og overfladisk beskrivelse av jazzdansen, og noe som igjen gjør at den lenge kan bli koblet til det kommersielle – det salgbare.

Og her kommer vi til et viktig poeng: Kropper til salgs er mer enn noe som er romantisert og kanonisert i samtlige Fosse-musikaler; der gledesgutter og -piker gjerne er en del av narrativet. Kropper til salgs legger altså langt på vei premisset for danseformen; et ekko som sjelden blir hørt i det danseriske uttrykket, som altså er filtrert av et hvitt narrativ og en hvit forståelse av kunsten. Slik har opprinnelsen og tankegodset bak danseformen forsvunnet i mye av den kommersielle og salgbare jazzdansen.

Om man skal se ekstra godt etter i den hvite linsa, så er det i vurderingen av et kunstuttrykk som kommersielt og salgbart at det gjerne kan miste en form for kunstnerisk troverdighet og tyngde. Det som gir troverdighet er gjerne at man oppfatter kunsten som intelligent. Det intelligente står i kontrast til det som oppfattes som instinktivt og uten tanke. Det instinktive har lenge i vestlig og eurosentrisk tankesett blitt koblet til afrikanske og karibiske tradisjoner, noe som kanskje har plassert det lettleselige sammen med det instinktive, og skapt en oppfattelse av et annerledes kunstkaliber enn andre dansekunstuttrykk.

Det som gir troverdighet er gjerne at man oppfatter kunsten som intelligent. Det intelligente står i kontrast til det som oppfattes som instinktivt og uten tanke.

All that jazz
Jazzdansen – en melting pot på samme måte som USA selv – har en forankring i New Orleans, Haiti og Karibia. Voudou la utgangspunktet for rytmiske fremvisninger som igjen er lenket til dansetradisjoner fra Vestafrikanske folkeslag som Ewe, Fon, Yoruba og Bakongo. Mye av jazzrytmikken, og spesielt swingkvaliteten og rytmiske breaks (kasé) var bakgrunnsmateriale for den toneangivende koreografen og danseren Katherine Dunham, da hun utviklet rom for nye danseriske versjoner av de samme uttrykkene. Man må selvsagt også nevne danser og koreograf Alvin Ailey. Videre kan man høre ekkoer av afrikanske og karibiske utgangspunkt i stiliserte og definerte jazzdanseuttrykk kanonisert av blant annet Matt Mattox og Jon Fosse, og igjen viderebehandlet og tolket i populærkultur og sceneshow. Vet man hva man skal se etter er det enkelt å definere det bakenforliggende som jazzdansen defineres av; et ønske om å bevege seg som man selv ønsker.

Jazz ain`t Nothing but Soul, 27. April–2. May

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus