Hva leter du etter?

Kroppen og livet i essayform

Fra en samtale med Siri Jøntvedt.

IMG 3720 kopi

En tidlig, men mørk novemberkveld, kommer Siri Jøntvedt hjem på besøk til meg. Vi nipper til hvert vårt glass med vin mens vi prater om livet, dansen, midtlivskvinnen og de erfaringene som er knyttet til å være i en kropp i større endring enn normalt.

Siri og Snelle Produksjoner er et duo-kompani og et 29 år langt kunstnerisk prosjekt (de startet samarbeidet i 1992) av og med dansekunstnerne og koreografene Siri Jøntvedt og Snelle Hall. I perioden 2014–2019 undersøkte de «fenomenet» midtlivskvinnen og hennes kropp i en forestillingsserie titulert Midtlivstriologien. Nå undersøkes denne kroppen blant annet gjennom krysningen av det intime og kulturelle i en danserisk essaysamling: Kroppsessayene. Dette legger opp til en granskning av egne erfaringer og egen kropp, men denne gangen i et nytt format. Forestillingen skulle opprinnelig hatt urpremiere 19. mars 2020 – en uke etter lock down og at Covid-19 stengte teatrene for første gang.

Livet som utgangspunkt
Jøntvedt forteller om faser og prosesser som berører hverandre. Hun forklarer hvordan en rest eller et bi-produkt av ett prosjekt har blitt til en begynnelse på det neste – gjerne i form av en utvidelse eller som en motsats til foregående forestilling – og at prosjektene slik sett ofte henger sammen. Mens jeg nipper til glasset med pet nat, prøver jeg meg på et lite resonnement som blir til noen nye spørsmål: Erfaring handler jo mye om tid, kulmineringen av alt som ligger bak en, og som man liksom aldri helt kan flytte seg vekk i fra. Erfaringer og aldring går jo hånd i hånd. Og der kroppslighet gjerne defineres av erfaringer; er da aldringen en utvidelse av nettopp dette? Og hvordan beskriver man en sånn type kroppslighet? Jøntvedt, eller Siri [som jeg fra nå av kommer til å kalle henne i teksten], sier at det er vanskelig å analysere dette, noe hun heller ikke tror hun klarer. Snelle og hun har alltid tatt tak i ting fra egne liv. Hun beskriver en endring og noe som skjedde etter første del av Midtlivstriologien (Grums 2014). På dette tidspunktet begynte kroppen å bli mer påtrengende. Dette kan eller blir forstørret opp og behandlet på scenen, noe som denne gangen blir kropp i essay-form.

Essayet: Det intime vs. Det kulturelle
I et essay kan subjektet – i dette tilfellet subjektene – og personlige innspill være like mye i fokus som referansene. Siri beskriver de ulike danseriske essayene som undersøkelser av temaer som Snelle og hun trekkes mot. Kroppsessayene er episodiske og henger ikke nødvendigvis sammen i en logisk rekkefølge. Det blir som en serie av møter med omverdenen hvor kombinasjonen av opposisjon og et krysningspunkt mellom det intime og kulturelle drøftes. I denne ligninga defineres det intime som det kroppslige, og det kulturelle som hvordan man forstår verden. I møtet mellom disse skapes en tål-det-tematikk, forklarer Siri: Det er så mangt man skal måtte tåle, både som resultat av levd liv og alderdom, men også av kroppslige minner og nettopp erfaringer. Dette benyttes som et verktøy i utviklingen av det som skal skje på scenen. Her markeres verdien av å kjenne den sceniske partneren, da det krever ærlige og oppriktige forsøk som gjør at man kan stå i erfarings-romsteringen og det man ellers prøver på sammen. Jeg tar frem mobilen og fotograferer en selfie som jeg sender til Snelle, mens Siri fortsetter å fortelle om interessene deres i arbeid: At de blant annet annet i prøveprosessen konkret har tatt for seg ulike kroppsdeler og utvekslingen av spørsmål, funn og materialitet.

Dansant autofiksjon
Jeg spør Siri om denne kroppslige og tekstlige skrivingen av livsprosess og erfaringer legger opp til en slags dansant autofiksjon. Siri spør meg hva jeg mener med autofiksjon, og jeg forteller om Klassekampen sine kritikker av forfattere som Vigdis Hjort og Karl Ove Knausgård. Hun ler litt, før hun forteller om hvordan Snelle og hun benytter det interne og opplevde, og at de utforsker hvordan dette kan settes inn i et kunstnerisk uttrykk. Vi er skjødesløse når det kommer til hva vi tenker at vi kan gå inn i for å finne et utgangspunkt som skal fungere logisk for oss, sier hun, og forklarer at de plukker ut ting som resonnerer hos dem begge. Dette setter i gang spørsmål rundt hva som er privat og hva som er personlig. Den konstante vippinga mellom privat og personlig er viktig. Vi er allergiske mot sentimentalitet, sier hun. Vi ser på arbeidet som et slags ærlighetsprosjekt; som en måte å behandle det som er sant for oss i øyeblikket. Slik handler det ofte om å tørre å eksponere heller enn å pakke inn. Nå skal det sies at det oppleves som fryktelig usexy å insistere på å snakke om overgangsalderen, sier hun med et flir. Det er jo ikke meninga å virke sur, det er jo bare sånn vi ser ut når vi slapper av.

Essayet: Kroppen som begrep
Alder markerer erfaringer, men også sårbarhet. Vi kommer aldri utenom alderen. Slik blir kroppen også et begrep for alder; et verktøy som eksponerer erfaringene og det levde livet. Det å eksponere dette markerer kanskje risikoen som ligger i det å leve – den konstante usikkerheten. Siri og jeg prater om det hun kaller for meta-usikkerheten ved livet og tilværelsen; en tematikk som Snelle og hun har uttrykt i flere forestillinger. Hun forklarer videre hvordan essayformen legger opp til en fremvisning av løsrevne episoder. Den forplikter ikke til en direkte sammenheng eller at man må henge det som skjer på knagger. Dette gjør at man kan forholde seg til noe annet. Da kan for eksempel kroppsdelene få snakke om sine erfaringer og selv uttrykke ekkoet av treningen de har gjennomgått i årenes løp. Slik fremstilles erfaringen i det fysiske. Dette legger også opp til noe anti-teatralsk.

- Snelle og jeg leker oss inn i ting. Arbeidet defineres av tillitt, noe som legger opp til en åpen form for det vi kaller kroppsresonnement: En pratende form om hva kroppen kjenner, kanskje kjenner eller ikke kjenner.

IMG 3719 kopi

Kroppsessayene, 3.–7. februar

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus