Hva leter du etter?

Fusjonerte og eksploderte!

Norske dansekunstnere deler sine sterkeste Ultima Vez minner.

Ultima Vez What The Body Does Not Remember Courtesy Of Ultima Vez 800X519
What the Body does not Remember 1987 - Foto: Danny Willems

Liv Hanne Haugen:
Mitt beste Ultima Vez minne var da vi spilte forestillingen In as Much As Life Is Borrowed på Theatre de la Ville i Paris fem dager på rad for fulle hus (1000 seter red. anm). Musikken til stykket var spesialkomponert av Marc Ribot, en sykt god musiker/gitarist og komponist fra New York som blant annet har jobba med Tom Waits og John Zorn. Stykket turnerte mye og vanligvis spilte vi jo musikken av ‘på bånd’, men i anledning Paris greide Wim å få hele bandet til Marc med seg; fem av de beste musikerne - tromme, klarinett, piano/synth, gitar og double base. Det var en helt vanvittig energi på scena hvor livemusikk og dans fusjonerte og eksploderte. Vi fikk stående applaus hver kveld, og hadde det overmåte artig utover de sene nattetimer med hverandre etter forestillingen. Først langt utpå natta var adrenalinet såpass rolig at det var mulig å sove…!

In As Much as Life is borrowed 2000
Foto: Marco Caselli

Un-Magritt Nordseth:
I 1991 dro jeg til ImPulsTanz i Wien for å delta i en 10-dagers workshop med Wim Vandekeybus. Jeg var gravid i tredje måned med mitt første barn. Det var ti dager i en stor idrettshall spekket med samtaler, filmvisninger, mesterklasser og trening.  Mye trening. Måten Wim arbeider på er veldig fysisk. Han baserer seg på fysiske lover; mye kast og fall. Det var faktisk så fysisk at jeg ikke turte å være med! Jeg satt i 10 dager med ryggen mot veggen, vernet min gravide mage og så på det hele. Lærte masse! Jeg fikk også en samtale med han på tomannshånd - det gjorde inntrykk. 





Ultima Vez Les Porteusede Mauvaises 1989
Foto: Octavio Iturbe


Heine Avdal:
Mitt sterkeste minne må være fra What the body does not remember, hvor de kaster murstein høyt opp i luften. Mens mursteinen er i oppe luften løper de rundt i sirkel, og fanger den rett før den faller i hodet på andre dansere.


Wimvandekeybus/UltimaVezWhattheBodyDoesNotRemember20132
Foto: Danny Willems

Gry Kipperberg:
Marius Kjos og jeg skulle se forestillingen The messenger of bad news på The Kitchen, New York høsten 1989. Og så var det utsolgt…… men tilfeldigvis traff jeg en fransk jente jeg kjente som hadde en ekstra billett. Den forestillingen endret mitt syn på scenekunsten, og ga meg et nytt syn på hva dans kunne være. Danserne tok så mye risiko, de hoppet, kastet seg mot hverandre og det var så mye spenning. De snakket sitt eget morsmål i forestillingen. Det var en nordmann med (Nicolas Julian Crow Græsvig), og et eldre par som satt ved siden av meg spurte hverandre ”is it Swedish?”, og jeg var full av barnslig stolthet og brøt inn ”no, it´s Norwegian”. Jeg ble veldig revet med av forestillingen og husker at jeg kom løpende hjem i fyr og flamme. Det var blandingen av det teatrale og det fysiske, jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare det. Jeg husker jeg sa til Marius etterpå: ”de var så vanlige”. For danserne var så dagligdagse på scenen, de gikk helt naturlig innimellom alle kastene. 
Like etter lå videodokumentasjon av forestillingen på biblioteket på The Lincoln, så Marius og jeg gikk dit sammen for å se forestillingen på film. 

Marius Kjos:
Min historie starter der Gry sin slutter. Hun hadde sett The Messenger of Bad på The Kitchen og 3 måneder etterpå vi gikk til Lincoln Library for å se opptak i deres videoavdeling. Jeg husker godt hvordan vi ble plassert i noe som lignet en besøksboks i et amerikansk fengsel, med glassvegg mellom oss og videoen. Bibliotekaren puttet inn en diger Amerikansk Beta kassett....Å endelig få se det Gry hadde beskrevet tre måneder tidligere var så overveldende, selv på video, at jeg holdt på å falle av stolen og slå hodet i glassveggen mellom oss og videoen!
Noen måneder etterpå var jeg tilbake i Norge, jeg møtte Ingun Bjørnsgaard som sa jeg burde gå til Verdensteatret som trengte en mannlig danser til sitt nye stykke. Etter å ha deltatt på en prøve spurte de hva jeg tenkte. Jeg responderte med at jeg syntes det hadde mange likhetstrekk med noe jeg hadde sett i New York av Wim Vandekeybus med gruppen Ultima Vez. Lisbeth Bodd ble helt i fyr og flamme og sa: ”du har jobben, du har jobben!!!” Hun hadde vært i Belgia på studieopphold, og fått med seg den nye bølgen av scenekunst som kom derfra, blant andre Wim.

Så den første jobben jeg fikk i Norge var altså ikke pga kvalifikasjoner, men fordi jeg visste hvem Wim var......han skaffet meg indirekte min første jobb! 

Revival: In spite of wishing and wanting, 16.–18. september 2016

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus