Hva leter du etter?

Dans som protest, glede og ytterste nødvendighet

Koreograf og danser Mia Habib intervjuet av dansekunstneren Cecilie Lindeman Steen.

Mia Habib elsker å danse! Hun danser av glede og presserende nødvendighet. Mias dans beveger mennesker rundt om i hele verden, fra anerkjente festivaler og teaterhus til steder og rom utenom allfarvei. Nå har Mia hatt los som en hund i halvannet år, for hun blir enormt inspirert av å ikke vite, av å flytte og migrere egne tankesett og møte det uventede og fremmede i seg selv. Hun sier dans kan være protest på en myk måte, hun arbeider med massens kraft og framhever at det å ha en dansende kropp betyr noe i den verden vi lever i. Hun spør: "For hva og for hvem er det du går, og for hva og for hvem er det du står?"

Jeg blir invitert som gjest hjem til Mia som er utnevnt som ambassadør for Dansens Dager 2020 av Danseinformasjonen. Mia åpner døra og viser meg inn på klingande haugesundsk: "Velkommen te rot og glade hjerter." Det var en fin start, tenkte jeg.

How To Die5

Gratulerer med å ha blitt valgt som ambassadør for årets Dansens Dager! Ser du noen spesielle muligheter i rollen som ambassadør?
- Jeg blir stadig fascinert av hvor viktig dans er og vil bruke rollen som ambassadør til å si noe om akkurat det. I tider av klimakollaps, harde politiske fronter med sterke krefter som drar langt til høyre og usikre utsikter for fremtiden, opplever jeg at dansekunsten spiller en rolle i å tilby et rom for å lytte, for å bygge fellesskap og klare å puste i den kroppen man har.
Det jeg tenker at alle tidligere Dansens Dager-ambassadører på en eller annen måte har gjort, og som jeg mener er utrolig viktig, er å klare å kommunisere til et veldig bredt spekter av mennesker som er opptatt av dans og av å danse. Så nå gleder jeg meg til å prøve å få det jeg allerede jobber med til å kommunisere med flere. Jeg har lyst til å bringe inn hvordan det å ha en kropp - en dansende kropp - betyr noe i den verden vi lever i. At det å ha en kropp, rett og slett, betyr noe i tiden vi lever i. At vi gjennom den kroppen kan nærme oss både det å være medmenneske og andre tematikker som jeg tror mange er opptatt av. Så jeg håper at jeg kan klare å være én av kanskje flere stemmer som kan peke på at det er en link mellom det å danse og det å være i verden, og det å være opptatt av andre spørsmål.
Noe som også er fint med å få denne ambassadørrollen, er å få et innblikk i, med all respekt, hvordan Danseinformasjonen tenker om at man skal inkludere veldig ulike miljøer som jobber med dans, og ikke minst de som er i begynnelsen av det å bli kjent med dans. Etter samtale med Danseinformasjonen begynte jeg å tenke at: «Ååå… hvordan skal jeg få dette til?» For en ting er at man skal nå et publikum, men denne gangen er det også hvordan noe formidles gjennom en dans som skal kunne undervises i gymsaler og til folk man aldri møter, og som kanskje skal formidles av mennesker som ikke nødvendigvis danser så mye.
Og da har jeg tenkt: Hva er det jeg er opptatt av nå, og som jeg tror veldig mange unge folk er opptatt av? Akkurat nå tror jeg at det er å bruke protest som et virkemiddel, spesielt i forhold til klima. Og at det betyr noe å samles – det betyr noe å komme sammen! Det er noe som er norsk og globalt, og noe ungdom virkelig har vist og gjort mer enn noen av oss i vår generasjon. Vår foreldregenerasjon, 68-generasjonen, var i en bølge, og så har sikkert noen av oss protestert litt her og der, men nå er det en helt ny bølge.
Første tanke var at jeg måtte lage en dans som var litt «catchy», og som alle vil hive seg på, men så tenkte jeg at jeg må være tro mot hva slags kunstnerskap jeg har, og hvordan det kanskje kan bidra inn i danseambassadør-rollen. Det kjennes som å ta en sjanse, å ta en risiko, men jeg føler at det må jeg bare prøve.

How To Die13

Ja, det må du gjøre! Hvordan blir Dansens Dager-dansen 2020?
Dansens Dager-dansen tar utgangspunkt i et stykke jeg har jobbet med og turnert med en stund, som jeg har kalt ALL – a physical poem of protest (ALL). Det er viktig å presisere at det ikke er det samme stykket, men Dansens Dager-dansen er inspirert av dette verket.
ALL handler om kraften i å samle veldig mange mennesker, massens kraft, når noe blir veldig stort for enkeltmennesket. Det å samles i offentlige rom, som vi har sett nå i forbindelse med klimaprotestene, men også etter 22. juli. Hvordan man ble samlet i sorg.
Dansens Dager-dansen tar utgangspunkt, på samme måte som ALL, i den menneskelige massens kraft – kraften i det å samles – kraften i å gå og løpe sammen. Det er bygget opp rundt en enkel struktur, hvor man går og løper i sirkel, søker kroppens styrke som protest, og alle som er med velger sin egen sak som de går for. Jeg vil også at man skal kunne utvikle og skape noe selv, så det vil ligge egne oppgaver i stykket, blant annet lage duetter. Kanskje kan dansen bli noe eget på hvert sted, for hver gruppe som jobber med det. Slik blir stykket totalt ute av min kontroll, og kan få bli det. Det er fint å tenke på, synes jeg, at stykket kan bli de folkene som er med!

Du snakker om massens kraft. Jeg oppfatter som viktig i ditt arbeid – rett og slett det å møtes?
Ja, for i det å møtes, ligger også det å lytte. Det å lytte, og det som vi driver med hele tiden i hverdagen – en slags mikroforhandling rundt ulikhet; man gjør noe sammen, men aksepterer og godtar at folk gjør det annerledes. Det samme tenker jeg ligger i disse møtene, både det med lytting, og i lyttingen gi plass til at noen gjør det annerledes, men at man fortsatt gjør det sammen!

How To Die

Fortell litt mer om forestillingen ALL, a physical poem of protest, som er inspirasjon for Dansens Dager-dansen. ALL har allerede blitt spilt mange steder; i Berlin, Köln, Paris, Bordeaux, Portland, New York og skal videre ut i verden.
Idéen oppsto mye tidligere, allerede rundt 2011, fra massesoloen HEADS, videre inn i forestillingen A song to… som igjen ble utviklet til ALL. Man hadde den arabiske våren, man så Occupy Wall Street og man hadde 22. juli. I HEADS jobbet jeg med en Israelsk urbanist, Tali Hatuka1, og hun skrev en tekst til programheftet til HEADS som hun kalte, Choreography of Protest, hvor hun skriver så fint om at det å gå sammen er menneskets helt primære bevegelse for protest og motstand. Hvordan skrittene og rytmene i det å gå sammen, blir en slags sosial «bonding». Det gjorde sånn inntrykk på meg, og jeg tror nok at det var der grunnprinsippene for A song to... ble født, som handler om det å stå, gå og springe.
Det er forresten veldig viktig for meg å si at den siste delen av A song to..., som vi kaller «radaren», er et score som ble utviklet sammen med Jon Filip Fahlstrøm, og selvfølgelig alle danserne i disse prosessene. Når man arbeider med å skape og å spille forestillinger, så utvikler man ikke noe helt alene, egentlig.
I A song to..., utgjør det å stå, gå og springe bare noen deler av forestillingen, men i ALL, i all sin enkelhet og reinhet handler det bare om dette. Det kan foregå i 10 minutter, eller mange timer. Det lengste vi har gjort er tre timer, og da føltes det slik at det kunne foregått mye lenger.

Det å stå, gå og springe er så grunnleggende for menneskekroppen, og det er noe som de fleste, som kan gå og stå, har gjort hele livet. Alt vi har plukket opp inni kroppen vår av det vi har opplevd, ligger i gangen og hvordan vi står, det inneholder så mye erfaring, alder, personlighet og levd liv. Jeg tror at lyttingen i å gjøre dette sammen har en meditativ kraft. Jeg opplever at formen vi bruker, «radaren», som er en slags spiral, har en egen evne og iboende potensiale til å generere veldig mye energi. Jo lengre den pågår, jo mer energi – nesten en følelse av å svirre rundt. Det er som noe du setter i gang, du vet i vann, dragsuget: Av og til går det videre av seg selv, etter at det som satte det i gang er borte. Jeg skal ikke si at det skjer hver gang i ALL, men jeg opplever at det potensialet - den kraften ligger der.
Og så snakker vi mye om intensjon: For hva og for hvem er det jeg går?
Og for hva og for hvem er det jeg står?
What is my urgency?

Foreløpig har vi jobbet med at intensjonen er individuell, men som en del av prosessen har vi skrevet det ned på lapper. På ett eller annet tidspunkt i prosessen deler man det med hverandre hvis man vil. Man kan lese det høyt, eller man bare går og ser på et hav av lapper, og det kan jo ofte være 50 mennesker eller mer som har skrevet dette her. Det blir veldig sterkt. Jeg opplever at folk blir rørt og det rører. Når man forstår hvor mange ulike inngangsporter det er til det å gå og stå, og hvor mange ulike skjebner og vibrasjoner som det ligger i gruppen, så tenker jeg at neste gang man gjør stykket sammen blir det bare enda sterkere. Når man kommer til forestillingstid så tror jeg at et eller annet etablerer seg, både for de som er med og for de som ser på, men som er veldig vanskelig å sette fingeren på. For jeg tror at dette scoret fort kan bli kjedelig og tomt hvis det ikke blir fylt av lyttingen og intensjonen om hvorfor man går.

How To Die9

ALL har fått fantastiske kritikker i Portland, der det nevnes nettopp hvordan stykket har berørt og gitt en stor opplevelse ved både å se på og å være med, at det oppstår noe genuint i det felleskapet.
Det jeg opplever selv, og det jeg tror dette verket nyter godt av, er at jeg har vært igjennom en veldig lang prosess. Med forestillingen A Song to… brukte vi mye tid på å jobbe med mennesker som ikke er profesjonelle dansere. På den måten har vi hatt tid til å utvikle språket vi bruker i formidlingen i møte med de ikke-profesjonelle utøverne i ALL. Vi har også hatt tid til å utvikle en forståelse for hva slags materiale som gir den kollektive kraften. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å gå «frontalt» inn og skape dette arbeidet. Da mener jeg at jeg ikke tror jeg hadde klart å gå direkte fra å skrive en prosjektbeskrivelse og rett inn i studio for å lage akkurat dette.
Vi prøver og feiler, og har funnet ut i samtale med mange underveis, at ALL på en måte er et «community»-prosjekt. Jeg tror da vi virkelig fant ut hva det ikke var, var på Théâtre de la Ville i Paris. Der vi skulle inn og ut på ti minutter og ble satt opp mot mange andre forestillinger, som et nummer nesten. Det var rammen vi ble invitert inn i, og vi måtte selv finne de lokale utøverne som skulle være med. Vi fikk en stor spredning i alder og nasjonaliteter, for så vidt, men det var hovedsakelig hvite folk på scenen. I det Europa vi lever i i dag, og med det man har sett i Paris, med mye opptøyer som har pågått i flere år, ble dette problematisk. Jeg tenker ikke bare på de gule vestene, men hva slags franskmenn som har blitt usynliggjort – historien til melaninrike franskmenn, som er franske, men som bare har blitt usynliggjort over så mange år. Så akkurat nå i Paris, kan du ikke komme med et stykke som heter ALL – a physical poem of protest med en helt homogen gruppe. Det var kjempeproblematisk og ble kritisert.

Man kan jo si at det speiler samfunnet og hvem som har kontakter til Théâtre de la Ville. Det speiler så mye. Men det som ble tydelig for meg, var at dette stykket og de programmerende husene eller festivalene, som vil ha dette stykket, de må virkelig ville ha det. Da må de være opptatt av at dette handler om «communities» og samfunnet. De må allerede ha en interesse i sine lokalsamfunn og omgivelser – ikke bare noe som er til pynt. Det er et faktisk arbeid, det handler om faktiske mennesker. Etter Paris samarbeider jeg alltid med en sentral, lokal kunstner sammen med de som programmerer oss. Det var det vi gjorde i Portland. Da jobbet jeg både med en lokal kunstner og med de som inviterte meg, for å finne de rommene og stedene vi skulle være i.

Pioneer Square i Portland har nylig hatt en vanvittig heftig historie, hvor man ser at høyreekstreme begynner å vise seg. Andre steder i USA er Ku Klux Klan ute og viser ansikt igjen, og i Portland har en annen høyreekstrem gruppe, Proud Boys, gjort manifestasjoner på Pioneer Square. Man har også hatt motdemonstrasjoner fra det som heter Antifa movement, som er antifascistiske aksjonister. Det har vært utrolige intense demonstrasjoner, så med en gang vi var på den plassen, var det veldig mange som begynte å snakke, både før og etter, om det som pågikk. For de som var med i ALL som bor i Portland, var det mange som faktisk gråt etterpå fordi de hadde fått mulighet til å ta sitt eget byrom tilbake på den måten. De har opplevd en økende polarisering og harde fronter, så det å få lov å gjøre en manifestasjon og være tilstede, men på en myk måte, var det mange som snakket om.

På Pioneer Square, stod jeg med vilje på den siden av plassen der ikke festivalpublikummet stod, med de som tydeligvis pleide å henge der, på hjørnet. Og da hørte jeg mange interessante samtaler:
- Dette er en protest!
- Nei det er kunst!
- Nei det er en protest
- Nei det er et kunstverk
- Nei det er protest
- Ja, hva tror du de protesterer mot?
- Nei, jeg tror det handler om humanity og fred
Det er utrolig mange diskusjoner om hva det er. Og allerede der skjer det noe, tenker jeg.

How To Die2

Har det skjedd at publikum plutselig har blitt med når dere har gjort ALL?
Ja, det opplevde vi flere ganger når vi gjorde det på Pioneer Square. Det var fascinerende. Da var det noen som gikk inn bare for å se hva som skjedde, og så ble de tatt av energien – det er det jeg observerte, da. Det var ei som gikk inn og bare lo og tullet og hadde kontakt med en som sto og så på. Etter en viss tid, så bare så du at hun var i gang! Og hun gikk ikke ut, det var som om hun kom inn i en transe. Og når scoret forandret seg, fra at man går og står, til at man står stille i en stor sirkel: Så sto hun! Og jeg kunne ikke se at hun ikke hadde øvd på det i tre dager – hun sto og sto og sto og sto og var der inne kjempelenge – hun bare holdt på!
Det var og en annen som bare ble med inn uten å vite hva som holdt på å skje. Han spurte noen utøvere på innsiden: «Er det en protest, eller hva protesterer vi for eller imot?» Noen fortalte at du kan velge det selv, og da hadde han sagt at: «Ja, jeg går for fred». Og han også ble og ble og ble, og så laget han et peace-tegn og gikk ut, hadde liksom gjort sitt. Plutselig dukket det opp en dame som sprang og sprang med hunden sin. Hvorfor hun sprang, det aner jeg ikke, men hun ble springende, og så gikk hun ut. Det var veldig spennende å se.
I ALL, er det nesten slik at skillet mellom deltager og publikum viskes ut, fordi vi som er med også er fremmede for hverandre. Man er med, og det er forestillingen. Og da vi gjorde det innendørs i Portland, gjorde vi det i tre timer, og den siste timen av forestillingen, da hadde vi vært så lenge i det rommet at publikum bare ble med – det oppløste seg på en måte, skillet mellom publikum og utøver. Jeg tror nok det rører folk på veldig mange forskjellige måter, at det har en enkelhet. Jeg blir faktisk ganske overrasket over hvor emosjonelt det blir for både de som ser på og de som er med.

Jeg oppfatter det slik at du i kunstnerskapet ditt er opptatt av hvordan det som er annerledes, forskjellig og det fremmede på ulike måter er viktig både i samfunnet og i prosessene. At det finnes muligheter som ligger i det å møte det som er fremmed for oss. Jobber du noe med det nå for tiden?
Ja, i det nye stykket vi jobber med nå, How to die – Inopiné, som har premiere i februar på Norrlandsoperaen i Sverige (kommer til Norge i mars på Dansens Hus og BIT-Teatergarasjen og skal senere til Rosendal Teater), jobber vi med spørsmål som går på økologisk sorg, kulturell panikk og kollaps, blant annet knyttet til klima. Vi har valgt å bruke migranten som figur på det uventede. Det vi praktiserer er at vi faktisk ikke vet. Vi vet ikke hva som ligger i framtiden. Migranten må forholde seg til det uventede, det å ikke vite og det å måtte lande, komme til et nytt sted, uten helt å vite hva det er eller hvordan det er. Vi tenker at idéen om migranten og migrasjon også er at enthver kan selv migrere i sitt eget tankesett. I prosjektet jobber vi nå med å migrere ut av vår egen disiplin i forhold til arbeidet, i forhold til kropp. I samtidsdans generelt jobber man ofte med å migrere ut av egne mønstre. Det er viktig for meg at de kunstnerne jeg inviterer inn i prosjektet har et forhold til det å migrere, til migrasjon.
Jeg tror at noe som har vært gjennomgående i de seineste prosjektene mine er at man i prosessene setter seg selv i en situasjon der man blir fremmed for seg selv – der man selv må oppleve det å miste noe eller å være på ustødig grunn. Det å bli fremmed for seg selv, mer enn at det er alt det andre rundt deg som er det fremmede.

How To Die12

Er det for bedre å kunne møte endringer eller forandringer?
Ja, jeg tenker det. Jeg tenker det er som å være på seilbåt i høy sjø. Hvordan man etter hvert lærer seg å adaptere, være mottakelig, og det tror jeg er noe man må praktisere i samfunnet, og som jeg mener at samtidsdans generelt praktiserer. Jeg tenker ikke at det er noe unikt for mitt kunstnerskap. Når jeg setter sammen folk i en gruppe vil jeg være sikker på at vi er en litt «ustabil» gruppe. Jeg passer på å aldri sette sammen en gruppe hvor alle bare er gode venner eller har samme referanser. Og det er kanskje også litt slik jeg har vokst opp. Jeg har vært i en familie og i omgivelser hvor ikke alle har gått samme vei – og det har jeg tatt med meg inn i arbeidet.

Hva er det som motiverer og inspirerer deg både til å danse selv og i arbeidet ditt?
Jeg har begynt å tulle litt med det de siste to årene, men jeg må bare si det sånn: Jeg danser. Jeg elsker dans og jeg elsker å danse! Jeg har ofte sagt det på engelsk, og det høres veldig klisje ut: «I love dance!» Det var jo derfor jeg begynte å danse!
Men så går det mange år hvor man ikke sier det, eller tenker at det er ikke det man holder på med. Jeg vet ikke om det handler om at jeg har blitt eldre, eller at ting går i bølger, men jeg tror noe av det som inspirerer meg aller mest nå, er faktisk gleden av å bevege meg, å danse.
Jeg elsker å gå på danseklasser av og til. For ett eller to år siden bare kjente jeg at jeg måtte ha litt energi, og akkurat da skulle Tine Aspaas3 ha en jazz-klasse på PRODA - Profesjonell Dansetrening. Da tenkte jeg bare: «Ja! Jeg bare elsker å danse jazz-ballett» Det var noe jeg elsket da jeg gikk på videregående, men det var åreevis siden sist jeg hadde tatt en jazzklasse og så tenkte jeg: «Nå gjør jeg det!» Og jeg koste meg sånn!
Jeg elsker mange ting i dans. Jeg elsker Graham (Martha Graham-teknikk), og da jeg var åtte måneder i Carte Blanche som danser for et par år siden, kom jeg inn igjen i rytmen med å gå på klasse hver dag. Vanligvis i freelancelivet går du kanskje litt på klasse, og så går du ikke på klasse fordi det ikke «passer» sammen med prosjektet du jobber med. I en kompanistruktur er ikke det et spørsmål, og på mange måter tror jeg det var en del av at jeg fikk dansegleden tilbake – fordi jeg kom tilbake til det jeg gjorde da jeg begynte å danse – det var å gå mye på klasse. Jeg blir veldig inspirert når musikk og lyd groover, og det er litt rart å si, for i mange av mine arbeider så synes ikke det. Jeg jobber ofte ikke tett opp mot musikk eller til rytme, men det inspirerer meg veldig hvordan kroppen reagerer både på musikk og lyd, med hele sanseapparatet vårt, egentlig.

Det som inspirerer meg nå er å prøve å sette meg selv i mange forskjellige type bevegelser – nesten hvilken som helst type bevegelse og det gir en glede av å danse! Det som inspirerer meg uansett hva slags arbeid jeg holder på med, er å finne ut av hvor er det det rocker? Hvor er det det kjører av gårde av seg selv! Jeg synes det er så utrolig gøy og samtidig så utrolig utmattende å være i nye prosesser. Slik som nå, i How to die – Inopiné-prosessen. Den er ikke ny, vi har vært i den en stund, men vi har vært i en researchmodus hvor vi ikke har danset. Nå har vi begynt i studio og jeg føler meg som en hund som har fått los, men som ikke har kommet fram til byttet. Og det inspirerer meg voldsomt, og jeg blir helt utslitt av det! Fordi jeg har fått los vet jeg at jeg skal springe med blodsmak i munnen helt til premieren, og samtidig er det et adrenalinkick.
Vi leter etter hvor fyrstikken tar fyr, tshipp!! Du vet aldri hvor den gjør det, for alt har sin egen logikk. Så hvor og når skjer det? Du vet ikke, du er i det ukjente. Og det er det jeg vil! Fra dag én er jeg sånn. Jeg vil har svar. Jeg ligger våken om natta, jeg vil bare finne ut av det. Jeg har jo holdt på med dette prosjektet i halvannet år, og jeg har sagt: «Men Mia, det er jo halvannet år igjen, du kan ikke ha los så lenge!» Jeg våkner hver morgen: «Du har jo ikke svar» – og det inspirerer meg!
Det er mange arbeider jeg synes det hadde vært gøy å lage, og mange former og måter jeg synes det er gøy å danse på. Men når jeg skal lage et arbeid, er det som om det «hopper» inn et slags nødvendighets-gen, som gjør at jeg føler at akkurat nå er dette så viktig for meg. Jeg putter tåa nedi tematikker eller noe som jeg håper og tror gjelder veldig mange mennesker. Jeg er opptatt av at det er tematikker som gjelder flere enn bare de jeg kjenner, eller flere enn bare de som er som meg. Det føles nesten ikke som inspirasjon, det er bare noe jeg må gjøre.
På en måte så føler jeg at jeg går glipp av desire, eller hva heter det..? Det er mye innen dansen jeg gjerne skulle gjort mye mer av, men hver gang jeg skal lage forestilling selv, er det som om noen «andre» kommer og sier: «Dette er viktig, nå må du gjøre dette!»

How To Die7

Du snakket i sted om hvordan det å ha en kropp, en dansende kropp, betyr noe i den verden vi lever i. Det er et flott budskap for Dansens Dager, tenker jeg. Har du noen spesielle ønsker, til slutt, for Dansens Dager-feiringen? Er det noe spesielt du vil skal skje?
Jeg har vært veldig opptatt av å tenke på Dansens Dager-dansen, som er inspirert at ALL. Det jeg håper er at det kan bli en viktig og fin opplevelse, både for de som er med og for de som ser på. Håpet er at dansen kan inspirere noen og kanskje gi en input til noens skapende prosesser. Jeg synes dette er en spennende ramme og noe helt annet enn jeg har gjort før. Jeg håper jeg klarer å leve opp til det Dansens Dager fortjener – at jeg klarer å kommunisere noe – at jeg klarer å nå de som er med og de som ser på. Det er et så fantastisk arrangement og det ligger så mye arbeid bak i så mange år.

En del av arbeidet med Dansens Dager-dansen er at gruppen som skal gjøre dansen, om det er en skoleklasse eller vennegjeng, må sammen diskutere seg fram til hva slags sak de vil stå og gå for. Er det mot rasisme? Er det klima, eller noe annet? Eller er intensjonene så forskjellige at de må gå for forskjellige ting? Vil de velge en avstemning, eller vil de diskutere seg frem til konsensus? Jeg vil at en del av prosessen skal være å finne en intensjon – at det er en del av dansen. De skal ha en intensjon! Jeg vet jo ikke om det kommer til å fungere, men tenker det er viktig. De på Danseinformasjonen, som koordinerer Dansens Dager, er helt fantastiske. De sier bare, JA, det kan du gjøre!


Alle bilder er fra forestillingen How to die - Inopiné.
Intervjuet er opprinnelig publisert av Danseinformasjonen 28. januar 2020.

How To Die6

How to die - Inopiné, 12.–14. mars

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus