Begrepet «batty bwoy» har blitt importert til Norge sammen med andre aspekter fra den jamaicanske dancehall-kulturen. Batty betyr rumpe på patois, og batty bwoy oversettes kanskje til noe så latterlig som «rompegutt» – et nedsettende ord for på en homofil mann.
Tittelen Batty Bwoy treffer meg: Ordet brukes som et nedsettende slangbegrep for homofile og skeive. På Jamaica eksisterer fremdeles tidligere britiske sodomilover: Homofili er ulovlig. Homofile på øya opplever i stor grad vold og hets, og det er ikke uvanlig at homofile blir drept. I 2004 var jeg selv på øya i forbindelse med dancehall-danseopptredener. Etter en opptreden for den kjente kvinnelige artisten Lady Saw ble jeg og de andre mannlige danserne angrepet. Jeg har fremdeles arr på leggen etter hendelsen, og måtte redde meg selv ved å hoppe inn i en maxi-taxi. Vi var rundt 20 gutter som var aktive dansere i det miljøet på den tiden. De fleste av oss var skeive. Da jeg i 2019 var i Karibia på besøk var vi 12 færre. De fleste var blitt drept fordi de var homofile.
Her i Norge har artisten Admiral P utgitt svært homofiendtlige tekster i sin dancehall-musikk. Den følgende teksten er svært aktuell med tanke på Harald Beharies forestilling og tematikk. Den er hentet fra låta Hva skjer:
- Jada batty man du syns nok det er greit, men der jeg er fra hadde du fått smakt på stein.

Dancehall, kultur og feminitet
Dancehall er en subkategori av Reggae-musikken og har lenge vært en populær musikksjanger. Dansen som tilhører dancehall-musikken ble i starten kalt reggae dance. Miksebordteknikken til dancehall, det som senere ble kjent som DJ-ing, var noe jamaicanske Dj Kool Herc og andre artister med karibiske røtter tok med seg til USA. Dette var starten på mye av det som vi nå forbinder med hip hop og break. Dancehall var altså fullvoksen i hip hopens barndom.
I likhet med hip hop er dancehall en selvstendig subkultur som består av ganske mye mer enn bare musikk. Det er en kultur full av kontraster: Sjangeren er full av kroppspositivitet og omfavner ulike kroppstyper og kroppsstørrelser. Mange argumenterer for at musikk- og dansekulturen fungerer som en positiv kraft, og særlig med tanke på kvinners tilbaketaking av egen seksualitet. Winin´-praksiser (sirkulære hoftebevegelser) sies å ha denne effekten; et tema mange dansevitere skriver om.

Dancehall queens
På 90-tallet var dancehall-dansen en solid kvinnelig kraft der kvinnene dominerte dansegulvet og mennene dominerte mikrofonen og DJ boksen.
Mye har skjedd siden den gang, og danseformen har i årenes løp mellom annet blitt kodifisert og prosessert gjennom populærkulturen. Dancehall Queen, filmen som i 1996 internasjonaliserte og populariserte Dancehall, handlet nettopp om en kvinnes oppvåkning og omfavnelse av egen kroppslige kraft. Her følger vi en askepottskikkelse; en enslig mor og gateselger, som utfordrer en ung Dancehall Queen om å vinne tittelen og slik få både annerkjennelsen, pengene og statusen som følger. Også her i Norge ble det arrangert samtlige dancehall-events. Siden har dancehall gjennomsyret musikkvideoer verden over, og gjerne da også i andre sjangre. Gwen Stefani, Destinys Child og Justin Bieber er blant de mange som har tjent mye på å bruke dancehalltrenden i sine musikkvideoer og konserter. Dancehall og voguing har mange felles røtter. Dette er ofte underkommunisert grunnet homofobien som etter hvert har blitt så fremtredende og sterkt forbundet med dancehall.

Gully Queens
Gully Queens er et begrep som brukes om særlig fremtredende homofile menn og transpersoner på Jamaica. Dette kommer av at de i likhet med Voguedansernes opphavshistorier ofte ble kastet ut hjemmefra og tvunget til å bo på gaten på grunn av legningen sin. Gully Queens er likevel en sentral kreativ kraft i dancehall: Mange av de populære og tydelig kvinnelige dansebevegelsene kommer originalt fra disse miljøene. I min egen dancehallkarriere var det på de homoaksepterende dancehall konkurransene man som oftest så den beste dansingen. Der var kroppene frigjorte og utøvde hybride og komplekse bevegelser uten redsel for å bli stemplet og marginalisert. Homofobien har dessverre ført til at de konkurransene hvor det er trygt å være homofil må skje som uoffisielle dansearrangementer. De må likevel nevnes som viktige for sjangeren og kreativiteten som sjangeren representerer. I forbindelse med arbeidet frem mot forestillingen Batty Bwoy har Harald Beharie vært i kontakt med skeive miljøer på Jamaica

Beharie
Beharie besøkte blant annet den verdenskjente koreografen L’Antoinette Stines. Stines har koreografert for Jamaica sitt nasjonalensemble og artisten Patra. Patra kan regnes å være mange kvinnelige rapartisters forgjenger. L’Antoinette er også kjent for L’Antech, en kodifisert karibisk danseteknikk som undervises på blant annet universitetet på Jamaica. Hun kan sies å være dancehallens gudmor og er den første til å offisielt koreografere dancehall. Hun er også kjent for å ha saksøkt Beyonce og Jay Z for plagiat og bruk av hennes stemme uten lov, og hun er blant annet å se i den populære Netflixserien Luke Cage som medisinkvinne og prestinne, noe hun for øvrig er.
Harald Beharie danser ikke dancehall i forestillingen, men kroppsliggjør en utforskning av skeiv, svart identitet og dens friksjonsfylte representasjon. Dette gjøres i møte med stereotypier og fordommer, og med dancehall og Jamaica som et slags levende bakteppe.
Jeg kan ikke annet enn å ønske ham tvi tvi i disse premieredager og uttrykke en enorm respekt for den modigheten og reelle risikoen det utgjør å ta opp denne tematikken. Det er en risiko jeg selv har tatt og opplevd konsekvensene av. Jeg håper at både det norske dansefeltet og dancehallmiljøet omfavner ham og beskytter ham i det han løfter opp denne viktige diskursen.