Humanismen i bevegelsen

Jeg innser at jeg alltid har holdt på med et slags humanistisk prosjekt. Det handler om forsøket på å se den andre, i relasjonene mellom danserne, men også i forholdet til et medskapende publikum.

En av landets fremste og mest produktive koreografer presenterer med sitt kompani, zero visibility corp., forestillingen «The Guest» basert på Albert Camus' novelle «L'Hôte» som henter sin handling fra frigjøringen av Algerie som fransk koloni. På fransk kan «l'hôte» bety både «gjest»  og «vert» og tittelen tilkjenner nobelprisvinnerens politiske problematisering av hvem som til syvende og sist kan påberope seg å høre hjemme i et gitt geografisk område.

   – Hvor lenge er man gjest når man kommer til et nytt sted, og hvordan tar vi som vertskap imot gjestene? Camus var født i Algerie og kalte seg algerier selv om han var fransk. Jeg ser etter hvert at arbeidet mitt dreier seg om et ønske om en ydmykhet i forhold til det å kunne sette seg inn i andres situasjon, selv om det ikke alltid har vært bevisst. Hvordan kan jeg for eksempel egentlig vite noe om hva det vil si å være gjest i Norge i dag? Men ved å arbeide med tematikken, kan jeg forsøke å si noe om at vi lever i et menneskelig fellesskap som er mye mer sammensatt enn hva vi ofte er klar over. Forutinntattheten og mangelen på respekt som vi ofte har overfor hvem vi mener de andre er skremmer meg, sier Johannessen.

Kulturelt konglomerat

«The Guest» har blitt til som en reise gjennom flere internasjonale arbeidsopphold, blant annet ved co-produserende institusjoner i Hellas og Portugal, hvor ornamentale portugisiske keramikkfliser (Azulejos), som en utløper av maurisk og islamsk kunst, ble et bærende scenografisk element i forestillingens verdensbilde. Arabisk og islamsk kulturkrets har lenge vært en sentral innflytelse for Ina Christel Johannessen, som i år ble nominert til den prestisjetunge internasjonale prisen «Taglioni European Ballet Award» for «Scheherazade» ved Den Norske Opera & Ballett. I forestillingen gjorde koreografen fortellersken fra «Tusen og én natt» i Michel Fokines legendariske verk med samme navn for «Ballets Russes» (1910) om til en hyllest til vår tids Malala Yousafzai.

   – Jeg er fascinert av kunnskapsproduksjonen som den muslimske delen av verden har bidratt med i alt fra astrologi til matematikk og kunst. Vi lever i et kulturelt konglomerat som historisk sett er mye mer komplekst enn vi ofte tenker over. I de portugisiske flisene kan man lese hvordan islam er skrevet inn i vår europeiske kultur gjennom sofistikerte mønstre og ornamentale, geometriske repetisjoner som også gjenspeiler oppdagelser innenfor islamsk vitenskap.

Unknown 2

Ina Christel Johannessen

Norsk koreograf utdannet ved Statens Balletthøgskole, og kunstnerisk leder for Zero Visibility Corp, startet i 1996. Kompaniets forestillinger co-produseres av norske og internasjonale samarbeidspartnere, og turnerer over store deler av verden, fra operahuset i Sydney til Harbour Front Centre i Toronto og festivaler som Cervantinos Festival i Mexico. Johannessen har laget over seksti forestillinger og koreografer for institusjoner som bl.a. Les Ballets de Monte-Carlo, City Contemporary Dance Company Hong Kong, GöteborgsOperan, Cullbergbaletten,  Kungliga Operan, Helsinki Dance Company, Scottish Dance Theatre, Nationaltheatret og Den Norske Opera & Ballett. Hun har i mange år arbeidet nært med Carte Blanche i Bergen, og tilsammen skapt fjorten helaftens verk for kompaniet. Johannessen mottok i 2008 Kritikerprisen for «Ambra» laget for Carte Blanche og Iceland Dance Company, og hun ble i 2014 nominert til «Taglioni European Ballet Award» for «Scheherazade» ved Den Norske Opera & Ballett. I mars 2015 har Zero Visibility Corp. premiere på «Piano, Piano» i samarbeid med Kenneth Kvärnström og Örjan Andersson ved Kulturhuset Stadsteatern i Stockholm.

Fellesskap og fortolkning

Den første delen av «The Guest» er også rituelt gjentakende, med forestillingens 12 dansere i bevegelige mønstre og rytmiske, nærmest hypnotiske strukturer. Men også publikum utgjør en del av bildet, samlet langs scenens fire kanter som nære vitner til Camus' forelegg om allianser og eksistensielle valg. I et felles sosialt rom og et slags ingenmannsland som kan minne om tidligere forestillinger som fjorårets «Wasteland» ved GöteborgsOperan eller «Terra O Motel» med eget kompani, er forsøkene på menneskelige relasjoner og delingen av sanseopplevelser tross alt ett ja til tilværelsen.

   –  Når jeg underviser på balletthøgskolen pleier jeg ofte å si at det er publikum og ikke verken koreograf eller dansere som er subjektet for det vi holder på med. Bevisstheten om publikums deltakelse er grunnleggende i mitt arbeid, og jeg er veldig opptatt av at forestillingen skal ha mange åpninger og gi et stort rom for fortolkning. Det betyr ikke at verket selv er vagt, men at alle lesninger er like «riktige.» Vi kan ikke være annet enn et sentrum i vårt eget liv, samtidig som vi alle gjerne vil tilhøre et større fellesskap.

Semiotisk vev

Med utsøkte kompositoriske ferdigheter, skaper Ina Christel Johannessen forestillinger hvor poetiske gester, kraftfull bevegelse, atmosfærisk musikk og ekspressive visuelle elementer bidrar til et puslespill av ulike tekster og stadige forskyvninger i meningsproduksjonen. Ofte opptrer en historie for bare å forsvinne over i en annen i en semiotisk vev med stor affinitet for dekonstruksjon og forestillingen om at det ikke finnes én endelig sannhet. Også kompaniets navn peker på tilskueren som leser av det man ikke helt ser eller forstår ved første øyekast.

   –  Som mennesker består vi ikke av én essens, men av mange dimensjoner og bevegelige motsetninger, og det ønsker jeg at forestillingene skal gjenspeile. Jeg er interessert i tegn som bryter med hverandre og som ikke peker i en unison retning. Selv elsker jeg for eksempel å oppdage nye sammenhenger i filmer jeg kan se for femte gang, fordi det trekker meg og min nysgjerrighet videre som koreograf og menneske. Det er også slik jeg opplever livet. Bare tenk på alt vi ikke får med oss i enhver situasjon. Det mangefasetterte og motsetningsfylte interesserer meg fordi det uttrykker noe dypt menneskelig.

Den tenkende kroppen

Den tenkende kroppen bærer denne kompleksiteten i forhandlingen mellom fotografisk detalj og eksplosiv fysikk i koreografens bevegelsesspråk. I utviklingen av forestillingene er dansernes improvisasjoner sentrale, med utgangspunkt i oppgaver som ofte handler om å hente frem den kroppslige tyngden av egne historier, minner, assosiasjoner og tanker.

   – Bevegelsene våre observeres alltid av hjernen og sentralnervesystemet. En arm som beveger seg starter alltid med en tanke, en observasjon, eller en følelse. Dette igjen trigger nye emosjoner som beveger kroppen, eller bevegelser som skaper følelser, og som også kan bevege tilskueren. En følelse er ikke en entydig ting, men inneholder mange bittesmå fargenyanser som former tankene våre og som preger hvordan dette oversettes til kroppen. Ofte oppfatter vi en gest fordi vi har sett den før, men uten at vi egentlig vet hva den betyr. Vi jobber mye med slike superrnaturlige detaljer som handler om å gjøre disse fantastiske dansekroppene så menneskelige som mulig. Detaljene i blikkene og den presise spenningen i skulderen er like viktig for meg uansett om jeg arbeider i en opera med en enorm orkestergrav mellom meg og danserne, eller på en liten intimscene. Danserne må aldri bli figurer eller brikker i en form, men pustende, levende vesener.

Jeg er interessert i tegn som bryter med hverandre og som ikke peker i en unison retning.

Kraftfullt samarbeid

I fjor hadde Ina Christel Johannessen sitt 30-årsjubileum som koreograf, men for over et tiår tilbake vurderte hun å gi seg i opplevelsen av at hun var kommet til et punkt hvor bevegelsen var i ferd med å bli nettopp form. Som et frigjørende prosjekt, inviterte hun med seg danserne Line Tørmoen og Dimitri Jourde i studio for bare å leke med dansen. Det førte til klassikeren «...it's only a rehearsal» (2003) som ble et internasjonalt gjennombrudd for zero visibility corp., og siden har vært vist ved over hundre spillesteder, inklusive Londons hovedscene for moderne dans, Saddler's Wells Theatre, i fjor høst.

   –  Jeg var i ferd med å miste troen på dansen. Men gjennom arbeidet med Line og Dimitri i «...it's only a rehearsal» ble det klart for meg hva det egentlig er jeg jobber med i forholdet mellom tanken og kroppen.

Mellommenneskelig privilegium

Sterke scenepersonligheter fra ulike land er sentrale i utviklingen av Johannessens arbeid, og noen av danserne i «The Guest» som Tørmoen og Cecilie Lindeman Steen, har vært med i flere tiår.

   – Disse relasjonene er en stor gave og et slikt samarbeid over så mange år gjør det mulig å åpne opp mellommenneskelige dører som man ikke engang visste var der. Dette er dansere som vil noe, som aldri gir opp, men vil løse noe sammen i stor nysgjerrighet slik at vi skal kunne presentere noe som kan bli enda mer menneskelig på scenen. Jeg blir alltid veldig glad i de menneskene jeg jobber med, og drives videre av en stor nysgjerrighet og det fantastiske privilegiet det er å bli kjent med andre gjennom arbeidet med forestillingene.

 

Ina Christel Johannessen er høyt etterspurt som koreograf også ved store internasjonal institusjoner, fra Hong Kong til Monaco, hvor kommunikasjonen kan foregå på kryss og tvers av like mange kulturer som det finnes dansere på scenen, som ved «Les Ballets de Monte-Carlo» i 2012.    – I Monte-Carlo ble jeg kysset tre ganger om dagen av seksten dansere, det var helt fantastisk, mens jeg som gjest i Kina blir forstått gjennom en helt annen optikk og en fransk danser kan oppfatte et oppriktig spørsmål jeg har som kritikk. Fordi jeg er så heldig å få jobbe med dansere fra hele verden, er jeg blitt veldig bevisst på ulike fortolkningshorisonter som vi alle bærer på, og på hvordan man kan åpne eller lukke dører i kommunikasjonen med utøverne. Det er alltid denne læringsprosessen i dialog med og respekt for den andre som interesserer meg, og hva vi sammen kan få til ved å knekke hverandres koder, uavhengig av hvor vi kommer fra. Vi er ikke noen som mennesker før vi ser de andre, og selv blir sett av dem, sier Ina Christel Johannessen.

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus