Virtuositeten i det vanlige

En samtale med Anne Teresa De Keersmaeker

Anne Teresa De Keersmaeker - Foto: Anne Van Aerschot

Rosas danst Rosas er - i tillegg til Fase - det eneste stykket fra din tidlige karriere som har blitt satt opp igjen og igjen. Jeg antar at det har vært en personlig grunn til dette, hva motiverte deg til å ta opp igjen akkurat denne forestillingen?
Det er riktig at Rosas danst Rosas er det eneste stykket som vi har fortsatt å danse over 35 år med koreografisk arbeid, og spenner nå over flere generasjoner av dansere. Sammen med Fase var Rosas danst Rosas et stykke som satte meg på et bestemt koreografisk spor, slik at jeg kunne tegne kreative konturer og utvikle mitt eget koreografiske ordforråd. Til tross for åpenbare spor av 80-tallets ånd som finnes i koreografien, har dens essens vist seg å ha en slags varig verdi. Ideen om å fortsette å utføre dette repertoaret startet med Rosas sitt residensopphold på De Munt (Operahus i Brussel). I fjor ble ideen gjenopplivet da vi bestemte oss for å introdusere repertoaret til en ny gruppe dansere i kompaniet Rosas. I mellomtiden har denne nye gruppen begynt å turnere med Rain, i tillegg til A Love Supreme.

Jeg er veldig opptatt av å holde det historiske minnet om den moderne dansen levende. Til en viss grad kan man gjøre dette gjennom arkiver og filmer, men liveopptredener tror jeg er fortsatt den mest fruktbare måten å gjøre det på - ikke bare for nye generasjoner dansere og koreografer, men også for publikum over hele verden. Helt siden YouTube ble lansert, har moderne dans funnet veien til et mye større publikum. Likevel kan ikke YouTube-formatet komme nær overføringsformen med den enkle, autentiske opplevelsen av en liveopptreden hvor tilskueren og utøveren deler rommet. Det kan ikke være dans uten kroppen.

Hvordan forklarer du Rosas danst Rosas sin popularitet?
Det er forskjellige aspekter som er verdt å legge vekt på når man snakker om arven etter Fase og Rosas danst Rosas. Det som er spesifikt for disse forestillingene tror jeg, er fremfor alt en stor strukturell strenghet, at de også kan ses som nesten strengt matematiske. Det er kontrast mellom denne stringens blandet med stor fysikalitet, som gjør at stykkene får en voldsom energisk karakter - kall det gjerne virtuost av det dagligdagse. Bevegelsene er gjenkjennelig forenklede, men hver bevegelse har også en umiddelbar energi som noen ganger til og med utfordrer den kinestetiske responsen til publikum. Etter forestillingen ser du noen ganger folk som prøver å etterligne bevegelsene. "Kanskje kan jeg også gjøre det!" Et annet viktig element er selvfølgelig Thierry De Mey og Peter Vermeersch sin musikk, skapt ut av en voldsom musikalsk puls som rett og slett inviterer til dans.

Generelt får publikum også kanskje en sterk tiltrekning til kvinnene som portretteres i forestillingen?
Først avviste jeg ethvert forslag om en feministisk sammenlikning som tull. Vi trodde at vi danset kun Rosas danst Rosas for oss selv og ut fra vår egen kroppslige erfaring, ikke for å lage en spesiell statement. Det er imidlertid riktig at den kvinnelige kroppen har en ekstremt sterk tilstedeværelse i forestillingen, og den ungdommelige, uttalte femininiteten har alltid påvirket publikum, fengslende for noen, frastøtende for andre. Forestillingen forsøker ikke å skape mytologiske klisjeer som for eksempel ”den kvinnelige amasone”, selv om dansen faktisk er ganske kjempende - og det refererer heller ikke til det feminine som om en skjør blomst - til tross for at dansen til tider er en øvelse i personlig sårbarhet. Rosas danst Rosas hyller femininiteten uten å ignorere eller utforske det maskuline. 

Få vil være uenig i at det ville være merkelig å ha mannlige dansere til å danse Rosas danst Rosas. Er du enig i at noen menn må kjempe for finne sin plass i dagens danseverden?
Fra et historisk perspektiv ville det være vanskelig å rettferdiggjøre påstanden at dans har vært en utelukkende feminin aktivitet. Bare se på historien til ulike etniske og rituelle danser i østlige og sørlige deler av verden. Sammenlignet med da jeg startet å danse, viser arbeidene mine en lik andel mannlige og kvinnelige dansere. For eksempel bearbeidelsen av A Love Supreme er nå en hyllest til forestillingen om menn som danser. Opprinnelig hadde Salva Sanchis og jeg skapt verket for to kvinner og to menn, men i den bearbeidede versjonen bestemte vi oss ikke for å jobbe med så sterke motsetninger. Koreografien, slik den nå er omskrevet, er både ekspressiv og elegant mannlig, og passer sånn sett bedre med Coltrane Quartets stormfulle energi.

I et intervju om RE:Rosas* postulerte du at Rosas danst Rosas faktisk er basert på en viss opplevelse av femininitet. Har det blitt et mindre relevant premiss for ditt nåværende arbeid som koreograf?
På et underbevisst nivå har det feminine elementet selvsagt alltid hatt en rolle. En forestilling er alltid en refleksjon av din egen posisjon i dagens verden - som en person, en kvinne, en mor, en koreograf. Selvfølgelig, i løpet av 35 år får man kontinuerlig nye erfaringer, nye former for håndverk, ny visdom. Når det gjelder Rosas danst Rosas befant vi oss i en ganske spesiell situasjon, gitt at musikken ble skrevet samtidig med selve koreografien. Thierry De Mey var en jeg delte mange kunstneriske ideer med; vi fant oss selv drevet av de samme spørsmålene og kunstneriske pasjonene. Den kreative prosessen har for oss begge også alltid vært en undersøkelsesprossess som skjedde i nært samarbeid, hvor vi kunne finne frem til et musikkstykke som gjenspeilet hva som skjedde mellom oss og verden. Det samme gjelder for de tre andre danserne som også var med å skape Rosas danst Rosas: Adriana Borriello, Fumiyo Ikeda og Michèle Anne De Mey. Vi var "medskyldige" om du vil, siden vi delte en lignende intimitet.

*Re: Rosas er et prosjekt fra 2013 basert på 2. del av Rosas danst Rosas. Koreografien ble gitt ut offentlig og folk ble oppfordret til å innstudere koreografien selv og laste opp videoklipp på hjemmesiden til Rosas. Nye klipp blir fremdeles lastet opp. 

Denne oppsetningen vil igjen bli danset av nye dansere. Når det gjelder innstuderingsfasen, hva tror du er det viktigste å tenke på for en vellykket overføring mellom gamle og nye dansere?
Castingprosessen er utrolig viktig. Dansere må både ha den rette personligheten og den tekniske ferdigheten. Jeg har alltid de opprinnelige danserne bak meg som støttefunksjoner i løpet av denne prosessen. I en så nøye strukturert og repeterende forestilling som dette, er forskjellen mellom hva som er "likt" og hva som er "ulikt" av avgjørende betydning. I stykket befinner de fleste bevegelser seg i en ubarmhjertig sløyfe, noe som også innebærer at man automatisk vil begynne å lete etter forskjellene mellom danserne. Det er derfor jeg er glad for at Fumiyo Ikeda leder prøvene - det er veldig verdifullt når et medlem av det opprinnelige castet selv viderefører sine egne erfaringer til en ny danser.

Du nevner ofte Fase og Rosas danst Rosas i samme åndedrag, men mens du fortsetter å danse Fase selv, har du overlatt Rosas danst Rosas til neste generasjon. Hvorfor?
Når det gjelder Fase, og spesielt min solo Violin Fase, må jeg innrømme at jeg er ganske nølende til å gi denne koreografien til nyere generasjoner. Violin Fase er virkelig min egen koreografi og nært knyttet opp til min egen identitet både som koreograf og danser. Det er nesten som om bevegelsene er en forlengelse av kroppen min, og måten jeg utfører stykket på uttrykker en del av mitt innerste vesen. Jeg er heldig som fortsatt er i fysisk stand til å utføre stykket. Jeg liker virkelig å danse det - til tross for at jeg bare gjør det i sjeldne tilfeller - samtidig som tiden da jeg må legge det fra meg nærmer seg. Sammenlignet med Fase må man også huske på at Rosas danst Rosas som stykke tematiserer mye sterkere på temaet ”unge kvinner”. Åpenbart interesserer man seg for andre ting når man er 56 enn når man er 23.

Intervju og spørsmål av Floor Keersmaekers, oversatt og gjengitt med tillatelse. Først gang publisert her.

Rosas danst Rosas, 20.–22. april

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus