Uten plan B

Ole Martin Meland (31) kaller seg en håpløs hybrid mellom koreograf og danser. Håpløs er kanskje ikke ordet.

Ole Martin Meland er danser i Carte Blanche, men også koreograf. Denne høsten er han aktuell på Dansens Hus som en av to koreografer i Oslo Danse Ensembles nye forestilling. Vi har snakket litt med Ole Martin om dans, kort og godt.

Hvorfor akkurat dans?
Jeg vet ikke om jeg valgte det egentlig? For meg har dansen vært der, som en selvfølge hele livet. Jeg har danset så lenge jeg kan huske. Jeg hadde to eldre søstre som også danset, og de var store forbilder. Det var vel gjennom de jeg ble eksponert for dansen første gang, der jeg satt og så på fra sidelinjen, som fireåring med strømpebukse på hodet og saftflasken i hånden. Straks jeg ble gammel nok startet også jeg på Reiduns Jazzballett på Sætre, og siden har jeg på en måte ikke sett meg tilbake. Jeg føler meg heldig som har hatt en så sterk dedikasjon, men også nærmest skremt for at jeg aldri har hatt noen plan B. Jeg gikk på musikk, dans, drama på videregående og deretter på Kunsthøgskolen i Oslo. Derfra var det en liten tur innom Oslo Danse Ensemble, før det bar rett til Carte Blanche i 2006. Nå er jeg nærmest for veteran å regne. Med mine 8 år er vel jeg den mannlige danseren, i kompaniets historie, som har lengst fartstid, kun slått av Shlomi Ruimi.
Hva gjør du om 10 år?
Hmm... Jeg ser nok for meg at jeg er i kunstfeltet, men jeg er sannsynligvis ikke i Carte Blanche, der pensjonsalderen er rundt 40 år. Jeg håper at jeg finner en måte å manøvrere på, slik at jeg fortsatt kan jobbe med interessante ting, og stadig bli eksponert for nye faglige aspekt, nye møter, nye problemstillinger. Jeg har alltid følt meg som en ganske allsidig danser, og har hatt et relativt bredt nedslagsfelt. Det er fint, men det kan også noen ganger kjennes som en klamp om foten. Jeg har ofte følt meg dratt mellom ulike motivasjoner og muligheter, som har gjort det vrient å ta valg. Med tid og stunder har jeg imidlertid blitt flinkere til å "luke" ut en del ting, og å omfavne den brede innsikten og kompetansen jeg, tross alt, har. Forhåpentligvis gjør omveiene jeg går og kvalene jeg har meg enda mer spissformulert i arbeidet. Noen ganger føler jeg meg også litt mellom barken og veden med hensyn til mitt stadig ekspanderende koreografiske arbeid kontra det utøvende. Jeg kjenner at jeg nesten alltid savner det ene når jeg gjør det andre, og har erkjent at jeg nok er en slags håpløs hybrid. Derfor føler jeg meg som best når jeg gjør en rotete og dynamisk miks av begge. Men hva jeg gjør om 10 år?.. Jeg vil egentlig forsvare det å ikke svare på det spørsmålet. For meg føles det som viktig å være "her og nå". Verdens største klisjé, men også verdens vanskeligste øvelse. Jeg opplever det som prekært å være "hands on" i arbeidet, for å rent faktisk kjenne til kjernen i det du driver med. Det er også en slags forutsetning for å komme til ny og reel innsikt. Det er jo også umulig å si hvor man er om 10 år! Nei, så ambisiøs eller tabloid nekter jeg å være.

- Man blir på en måte aldri ferdig

Hva er det beste med dans?
Jeg alltid satt pris på det fysiske aspektet og de mulighetene og begrensningene man finner i det å være i en kropp. Det er en slags "trygg havn", og noe man alltid kan komme tilbake, forske i og jobbe videre med. Og så er det gøy at kroppen og hodet er foranderlig, med alt det det innebærer, på godt og vondt. Jeg er ikke den samme i dag som da jeg var 19 for eksempel, og det er fint å kunne se en lengre linje i arbeidet sitt ettersom tiden går, og erkjenne at man er plastisk, formbar og hele tiden på vei. Man blir på en måte aldri ferdig. Det er fint. Jeg er på flere måter en enstøing og individualist, men elsker også det kollektive og kollegiale aspektet ved det å være danser. Det er fantastisk. Jeg setter stor pris på at det er så stor fortolkningsmulighet i dans. At det er et språk som innbyr til refleksjon hos publikum. Jeg setter pris på tvetydigheten, det abstrakte, og at det ofte åpner seg flere spørsmål enn svar. Det er fantastisk at man kan gå ut fra en danseforestilling å ha opplevd noe man ikke visste at man ville oppleve, og jeg er evig forsvarer for den, på mange måter, skjøre retten til å forsøke, men også å feile, som kunsten er og bør være en arena for.

We are here together, 22.–25. september 2016

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus