Terningkast 6 til Frozen Songs.


Anmelderen i Nordlys triller en sekser på terningen og mener alle må komme seg på teater å se Ina Christel Johannessens Frozen Songs.

IMPONERENDE: Syv svært dyktige dansere fra fem land utgjør ensemblet på scenen. Samspillet med scenografi, lys, lyd og bilde er svært imponerende, mener Nordlys' anmelder. Foto: Antero Hein, Hålogaland Teater

I en svært kompleks verden, der problemene er mange, årsakene sammensatte, løsningene uoversiktlige, vanskelige og nesten umulige å finne; der trenger vi kunst som ikke reduserer, ikke forenkler, ikke faller for fristelsen til å bli ensporet og bastant. 
Frosne Sanger en en danseforestilling som handler om en slik verden, om vår verden, men som gir en mangefasettert refleksjon som både treffer sanseapparatet og intellektet på en gang.

 
I den grad en nesten ordløs koreografi kan forklares, så befinner vi oss i en apokalyptisk tilstand når forestillingen begynner. Det er goldt, det er håpløst, det er de siste dagers spastiske forsøk på å overleve. Klimatiske endringer, undergangen og et hav av plast (bokstavelig talt) river verden slik vi kjenner den fra hverandre, og derfra fortsetter det utfor stupet. Nå er detnaturens egne vanvittige, knusende krefter menneskeheten må konfrontere, og det er ikke en god kamp å være i. Det er med andre ord en svært mørk tematikk, men den behandles med en kombinasjon av høyt energinivå, følsom varhet og et poetisk fundament som aldri levner publikum alene i fortvilelsen. Dessuten kan jeg røpe at det spirer av håp mot slutten.

Det er koreograf lna Christel Johannessen som har laget denne forestillingen, og på scenen står et internasjonalt utvalg dansere, syv personer i tallet hvorav tre norske. Arbeidet er direkte inspirert av frøhvelvet på Svalbard, men med et refleksjonsrom der det er svært høyt under taket. Det er så godt laget at det er nesten vanskelig ikke å snuble i superlativene. For danserne er fantastiske, med en nerve og teatral tilstedeværelse som treffer rett i hjertet. Scenografien er så vakker, så gjennomført, i så effektiv bruk og så virkningsfull - jeg har sjelden sett maken. Lydbildet er fullstendig integrert i helheten, men allikevel en uvanlig sterk og selvstendig del av forestillingen. Og så er det lysdesignet og videoarbeidet; en verden av signaler og fortellinger som innimellom er som en forlengelse av dansernes kropp og bevegelser, og innimellom står som en egen søyle i det store bildet. 

Det er denne kompleksiteten, denne rikdommen som gjør Frosne Sanger så bra at det river i sjela. For det er ingenting her som er til pynt, ingenting som framstår som en fiks ide. Hver enkelt del har en sterk og nødvendig plass i helheten. Forestillingen er full av overraskelser, den er svært variert og den ivaretar en kompleksitet som gjør at tankene, refleksjonene og assosiasjonene fritt kan få bevege seg langs mange, men allikevel klart definerte akser: Hvordan føles det å leve i vår tid? Hvor ensomt er et menneske? Hva er det vi er mest redd for og hvordan kjennes den uroen? Hvordan blir verden framover? Kommer vi til å stå sammen, eller blir det alles kamp mot alle? Og: Finnes det håp? Finnes det spirende håp?
 
Bare på ett eneste punkt er det noe som sprekker i dette arbeidet, og det er når danserne begynner å snakke. Det er her forestillingen skifter fra mørke til mulighet, og i en kort sekvens redegjør 0eg finner ikke noe mer dekkende ord) aktørene for frøet og frøhvelvet på Svalbard. Dette kalde, ugjestmilde stedet som allikevel skjermer og ivaretar all verdens håp om nytt liv hvis krisen virkelig inntreffer. Men her forsvinner også brått intensiteten. Forestillingens lyrisk-dramatiske fundament løser seg opp, og det er som om vi ved et uhell har kommet i skade for å skifte kanal.
 
Denne anmeldelsen er basert på generalprøven, og kanskje er dette partiet uferdig, ennå uklart. Hva som enn måtte være forklaringen er det heldigvis helt kortvarig, og umiddelbart etterpå er forestillingen tilbake på sporet. Og uansett; det er helheten, det bunnsolide håndverket og den store kunstneriske tenkningen som bærer dette arbeidet, og som plasserer det i et absolutt toppsjikt.
 
Jeg må bare få takke. For at noen mennesker er i stand til å forme en så sterk hendelse, og samtidig evner å gi den videre med så stor overbevisning. Jeg kommer til å bære dette med meg lenge.

Anmeldelsen er først publisert i avisen Nordlys

Frozen Songs, 25.–26. oktober

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus