Sammenbrudd og gjenfødelse

Menneskets eksistens utsatt for en voksende trussel. Noe må forandres; men hvordan?

Å altfor hardnakket forsøke og lese en samtidskommentar, eller en tydelig fortelling inn i dans, kan ofte lede til at man går glipp av høyere eller dypere helheter i koreografens poesi eller teknikk.

Unntaket er Jefta van Dinthers Protagonist, som i går turnerte til Norrlandsoperan etter premieren i Amsterdam i fjor. Det må være en desperat lengsel etter at kunsten skal kunne svare på et verdenssamfunn i politisk fall - en uvanlig tekstrik forestilling både i språk og skuespilleri - eller en koreograf tilstrekkelig sikker i sitt uttrykk, for å lykkes med å forholde seg uredd hva gjelder det overtydelige. Men sjelden ser man et danseverk som så direkte adresserer de store spørsmålene. - Menneskets eksistens utsatt for en voksende trussel. Noe må forandres; men hvordan? Svar får vi ikke, derimot får vi en kraftfull gestaltning av buen mellom spenning og sammenbrudd, samt en idé om veien mot gjenfødelse. 

Det begynner i et dystopisk kaos, en klubb eller en krigsscene, der Cullbergdanserne former en truende, bølgende menneskemasse. Med robotlignende kroppsspråk og mimikk, der danserne har mistet sin menneskelige kjerne og kun imiterer det menneskelignende, gestalter de individenes kamp for sammenheng, og mening i en virkelighet som sklir mot å ha gitt opp troen på nettopp - det menneskelige.

Et dramatisk rødt scenegulv og en stålkonstruksjon i bakgrunnen setter an den apokalyptiske følelsen, som vokser i styrke med sekvenser av tortur og vold drives verket mot det uunnvikelige fallet. Deretter; Elias’ musikk fyller scenen; Let's start a revolution/how beautiful/it is synger han, og ensemblet stemmer i.

Etter å ha brutt veggen mellom scene og sal i et elongert øyeblikk, hvor danserne stille skuer ut mot publikum, - et nakent glipp, som også rommer en tvil omkring spranget mot forandring - dykker verket ned mot menneskets urstadier. Apelignende bevegelser og en klengete flott tar form, klærne faller og en ny lyssetting utvider scenegulvet fra by til urskog.

Spørsmålet som utkrystalliserer seg inn mot verkets finale er like håpefullt som det er fortvilet, er det gjennom å søke seg bakover, tilbake til kjente felt dukker opp, at vi finner veien til framtiden?

Svaret får vi ikke. En soloppgang blender oss ut, mens musikk drukner tanken.

Anmeldelsen ble først publisert på trykk i Västerbottens-Kuriren.

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus