Rosa Regn

Nøyaktig femten år etter verdenspremieren i De Munt blåser Anne Teresa De Keersmaekers dansekompani Rosas nytt liv i suksessforestillingen Rain

Foto: Anne Van Aerschot

Forestillingen er laget til Steve Reichs musikk, men med et helt nytt, timanns stort ensemble. Rain markerer seg som overveldende formalistisk og teknisk raffinert koreografisk sett, på samme tid som verket skaper en emosjonell tidebølge. Anne Teresa De Keersmaeker forteller om bakgrunnen for mesterverket Rain

Denne forestillingen er full av minner og nå også nye emosjoner. Hva betyr dette verket for deg?
Det er først og fremst et party! Forestillingen Drumming, Rains tvillingsøster, var også det. Begge er skapt til musikk av samme komponist, Steve Reich. Nærmere bestemt Drumming og Music for 18 Musicians, to vesentlige verk i hans produksjon. Begge inneholder en stor bølge av musikk som varer i en time og tilbyr en helt tydelig invitasjon til å danse. Drumming var inspirert av afrikansk perkusjonsmusikk, mens Steve Reich med Music for 18 Musicians for første gang gikk inn i et mer harmonisk-emosjonelt landskap. Det siste verket er en kombinasjon av den rene pulsen som er karakteristisk for hans minimalistiske og rytmisk polyfone musikk fra tidlige år, med en harmonisk utvikling rent kompositorisk. Stykket begynner med elleve akkorder som danner det harmoniske rammeverket for hele stykket.
For første gang arbeider han også med små øyeblikk av spenning knyttet til musikernes pust. Klarinettens pustesyklus er det kompositoriske utgangspunktet for strykerne for eksempel. Mens man i Drumming får helt rene og klare brudd, får man i Rain bølger. Resultatet er en helt annen energi som åpner for en annerledes form for dans. Likevel er både Drumming og Rain gruppedans hvor dansernes individuelle linjer er tydelig artikulert. Fremdeles danses det til utmattelse, men ikke i samme grad som i mine tidligere forestillinger Fase (1982) eller Rosas danst Rosas (1983). Manuset er rett og slett for stort for det. Det er en helt annen minimalisme sammenlignet med Fase eller Rosas danst Rosas. Dette er forestillinger hvor svært små celler repeteres kontinuerlig med enorm fysisk intensitet. Det er som om dansernes kropper kastes mot en vegg av struktur. I Rain er utgangspunktet en lang kvinnelig og en lang mannlig frase utført av syv kvinner og tre menn. En mengde koreografiske prosesser sørger for at dette grunnlaget etter hvert utvikler seg til å bli et bølgende manus fylt med lag på lag med kontrapunktisk innhold. På den ene siden spiraler av sirkulære bevegelser, og på den andre siden veldig klare, rette linjer og diagonaler som kontrapunktisk går gjennom verket som en strikkemaskin. Siden verket varer såpass lenge skapes en slags følelse av utmattelse, men samtidig er det gledefylt. Vi finner ikke spor av kampvillige amasoner som man kan finne i for eksempel Rosas danst Rosas.
Det finnes vel også et felles utgangspunkt med andre Rosas-produksjoner fra denne tiden?
Det er et felles narrativ som ligger under overflaten. På samme måten som Drumming er forbundet med tekst-performansen Just Before, er Rain forbundet med In real Time som ble laget i samarbeid med Tg. STAN og Aka Moon. De siste ordene var: Jeg håper det ikke vil regne i morgen.
Rain er inspirert av Madonnas sang, et sitat fra Macbeth og et dikt av Paul Van Ostaijen, i tillegg til en tittel på en roman av den New Zealandske forfatteren Kirsty Gunn. Gerardjan Rijnders skrev teksten til In Real Time på bakgrunn av samtaler hele gruppen hadde med utgangspunkt i disse tekstene og materialet. Romanen var altså en av tekstene, og i ett kapittel prøver den kvinnelige hovedpersonen å redde sin lillebrors liv etter at han har druknet. Dette fremstår som en relativt teknisk og anatomisk beskrivelse av hvordan gjenoppliving utføres. Det vakre med dette er at det i denne veldig tekniske beskrivelsen skjuler seg følelser knyttet til sorg og tap.
Du skal visst nok bare hatt to måneders prøvetid på Rain?
Vi foretok en eksepsjonell overføring av koreografisk materiale laget for In real Time til musikk av Aka Moon, inspirert av Steve Reich. Dette grunnleggende materialet ble omskrevet og utvidet til hva man kan referere til som danseversjonen av In Real Time. Det er viktig å vite at Rain ble laget med nøyaktig den samme gruppen som Drumming. På den tiden hadde vi et fast ensemble og fast tilholdssted ved De Mut/La Monnaie. Vi dro alle i samme retning, noe som er tydelig i begge forestillingene.
I tillegg utviste danserne stor entusiasme for å bruke Reichs musikk, kaste seg på hans bølge og danse den. Jeg hadde hatt musikken i skrivebordsskuffen lenge, men følte meg ikke moden til å bruke den. Det er når sant skal sies ikke all verdens av samtidsmusikk som har den lengden og karakteren som gjør den attraktiv for dans. Det finnes lengre stykker fra det tidlige 20. århundre, men ofte henger ikke tid, regularitet og harmoni sammen i denne musikken. Enda mer enn Philip Glass eller Michael Nyman oppfatter jeg Reich som ledende i den minimalistiske musikken i tiden etter 2. verdenskrig. I dette hovedverket kombinerer han streng struktur, lengde og pulserende tilstedeværelse med harmonisk utvikling.
Rain representerte også et fornyet samarbeid med moteskaperen Dries Van Noten og scenografen Jan Versweyveld. De skapte en ikonisk visuell ramme rundt forestillingen i subtil fargepalett.
Til Drumming sa jeg til Dries at jeg trodde oransje ville være fint å bruke som den dominerende fargen i kostymene – fordi det var den dominerende fargen i utviklingen av valører i Just Before. For Rain hadde jeg noe med regnbuens farger i tankene, men jeg ville ikke gjøre det for new age heller. Jeg hadde et spiralformet skjell liggende på bordet foran meg, og det hadde vakre sjatteringer fra hudfarge til beige til rosa i seg. Det er alltid slik med Dries og Jan: Spør du om oransje, så får du oransje, vil du ha rosa så blir det ordentlig rosa. I Rain spenner det fra hudfarge til blekrosa og fra dyprosa til intens magenta, etterfulgt av en slags utfasing til noe mer i retning av høstfarger, sølvgrått, beige og hvitt. Hele forestillingen er egentlig en stigende bølge som reiser seg som en sirkulær feiring av det gylne snitt for så å avta igjen. Litt som minnet fra en eller annen intens opplevelse.
En av hemmelighetene bak Rain synes å være hvordan emosjoner virvles opp som et resultat av en sofistikert struktur. Hvordan holder du kontrollen på en såpass komplisert prosess?
Form er aldri et mål i seg selv. En gotisk katedral består også av sofistikert design, men målsettingen med bygget er beundring og henførelse uten at man nødvendigvis forstår konstruksjonen. Denne koreografien handler også om å skape en kontinuerlig strøm av bevegelse hvor den enkelte tilskueren kan tillate seg å bli henført uten at man nødvendigvis forstår konstruksjonen.
Ett eksempel på denne skjulte emosjonelle effekten som skapes av formelle prosedyrer er det gylne snitt som brukes både i rom (visuell kunst) og tid (i musikk), begge deler vist i denne koreografien.
Noe av det som er fint med det gylne snitt er at det er asymmetrisk. Hvis noe er i perfekt balanse står det stille. Når noe er asymmetrisk finnes det en spenning som fører til endring. Da blir det mer av det ene enn det andre, og mulighet for at forholdet mellom dem endres eller at den største delen enten vil skyve vekk eller styrke den mindre.
Skjøv du den kompositoriske komposisjonen i Rain lenger enn tidligere?
Jeg tror jeg gjorde det i mønstrenes kompleksitet, de kontrasterende elementene og kontrollen over en gruppe som danser sammen. Rain oppsummerer mye. Vokabularet er også mer virtuost og ligger nærere opp til menneskelig bevegelse enn i tidligere arbeider.
Hvor vanskelig er dette verket for danserne?
Fysisk sett er det svært krevende, ikke minst fordi mye av arbeidet foregår på vertikale akser. Det er mange steder der man ligger på gulvet, blir løftet opp og så lagt eller faller ned igjen. Alle teknikkene som er så typiske for 60-tallet, som handler om arbeidet på gulvet og som skiller seg veldig fra klassisk ballett, er tilstede i dette verket. Det handler om kunsten å falle og reise seg. Stykket krever også mye fra danserne i forhold til umiddelbarhet, fysisk intensitet og presis overgivelse som er så nødvendig for å tolke rollene. For å være i stand til å gjennomføre dette autonome og personlige arbeidet på scenen må man ha et overskudd og konsentrasjon. Hvis denne sterke konsentrasjonen kommer over til publikum oppstår en veldig vakker kollektiv opplevelse.
Hva la du vekt når du skulle sette sammen et nytt ensemble?
Det var selvfølgelig flere ting. Forestillingen krever teknikk og fokus. Samtidig skal de fungere som en gruppe. På en måte tror jeg at jeg bar med meg de opprinnelige danserne i bakhodet når jeg skulle finne nye, selv om jeg på ingen måte lette etter kopier av dem. I de mannlige rollene er det to lag som alternerer med hverandre fra en kveld til en annen.

Rain, 29.–30. januar

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus