Popdans

Popkulturen sniker seg subtilt inn i den kontemporære dansekunsten og vice versa. Er det  endelig stuereint å koreografere til Britney Spears? Tre koreografer som kommer til Dansens Hus denne våren utbroderer her om deres tilnærming til popkulturens verden. 

Stina Nyberg, Splendour - Foto: Casper Hedberg

Det var flere som stusset over likhetene. Det var bare så direkte. Kunne man kalle det plagiat? Og kanskje direkte… skamløst? Da den ubestridte dronningen av popmusikk, Beyoncé, ikledde seg Audrey Hepburn-katteøyne og liten sort parykk i musikkvideoen til Countdown i 2011, var det flere dansekunstnere som hevet øyebrynene. For det var liten tvil om at dette var en direkte kopi av Anne Teresa De Keersmaekers legendariske koreografi Rosas danst Rosas fra 1983.

Keersmaeker ble hverken spurt eller kreditert, men holdt seg forbløffende fattet til tross for noe misnøye. I et tidligere publisert intervju i DANS uttalte Keersmaker følgende:

— (…) this event didn’t make me angry, on the contrary, it made me think a few things. Like, why does it take popular culture thirty years to recognize an experimental work of dance? 

Hun understreket for øvrig at Beyoncé ikke var den verste kopisten ettersom hun både kan synge og danse godt. Kommentaren hennes understreker allikevel et interessant poeng: at popmusikken til Beyoncé har tilgjengeliggjort et stykke dansehistorie for et stort publikum. Dette oppfattet Keersmaeker som noe delvis positivt. Denne våren kommer Rosas med akkurat Rosas Danst Rosas til Dansens Hus, så her blir det muligheter til å selv oppleve hvor direkte Queen Bey lot seg inspirere av koreografien.

Nå er det ikke alle koreografer som deler synspunktet til Keersmaeker. Noen ønsker å appellere til et spesifikt knippe mennesker, og ser ingen spesiell verdi i inkludering. Før var det nærmest obligatorisk med scenekunst tonesatt av atonal musikk og diffuse lyder. Nå har det plutselig blitt mer enn greit å koreografere dansekunst til musikken man danser til på klubb — eller lytter til på tredemølla. Videre sniker dansekunsten seg også subtilt inn i popmusikkens verden, likt eksempelet med Beyoncé og Rosas. Men når skjedde egentlig dette skiftet, denne symbiosen mellom popkultur og dans? Og er det egentlig noe nytt?

«Lavkultur» i høykulturelle rom
Ludvig Daae, den unge, kritikerroste norske koreografen, ler inn i telefonrøret. Han går tur med kjæresten sin i Frognerparken og har sjarmerende skarreinnslag i språket sitt.

— Dette er ikke en spesielt spennende debatt. Det er jo så åpenbart at man som dansekunstner er opptatt av dette. Folk flirer når jeg bruker denne musikken, men jeg bruker den ikke med ironi. Om jeg bruker for eksempel Britney Spears så er det av en grunn.

Daae mener lydene i de unike musikkuttrykkene har verdi i seg selv. Han innrømmer allikevel at det å bruke forskjellige typer uttrykk og referanser i samtidsdansrommet nok fortsatt er mer et statement enn han opplever.

— «Hvordan tør du å bruke Justin Bieber, liksom?». Folk verdsetter at jeg kommer fra ballett. De ser på kroppen og dansen min at jeg har en slik bakgrunn. Det er jo interessant at ballett regnes som finere, for det er jo jeg helt uenig i, se på mine stykker. Vi må bli kvitt disse stemplene, sier han og fortsetter på utpust, tydelig engasjert:

— Jeg synes det bare er så idiotisk å legge ulike verdivurderinger på forskjellige type uttrykk. Det er en skremmende tendens nå, at man absolutt skal klassifisere hva som er fin og stygg kultur. Justin Bieber oppfattes fortsatt som «styggere» kultur enn Vivaldi.

Ludvig Daae - DanceToDanceTo - Foto: Johanna Nordahl

Discoballettens opprinnelse 
Ludvig Daae kommer til Dansens Hus denne våren med stykket Dance to Dance to. Her har han tatt på seg den arkeologiske hatten og fabulert frem en fargerik fiktiv bakgrunnshistorie: En kvinnelig meksikansk koreograf på 1700-tallet, Esmeralda Vasquez. I produksjonen spurte han seg selv: Hva om balletten ikke var utgangspunktet for det vi kjenner av kontemporære danseuttrykk i dag? Hvordan hadde da dansehistorien sett ut? Daae landet på søttitallsdiscoen som et fullgodt alternativ og dypdykket inn i discoens musikalske univers.

— Søttitallsdisco har jeg egentlig ikke noe stor interesse for selv, men jeg undersøkte hva slags type sosial dans man kunne ha erstattet balletten med. Etter mye overveielse bestemte jeg meg for disco, ettersom det er så gjenkjennelig. Alle folkedansene jeg undersøkte har så tydelige og kjedelige kjønnsroller. Det er flere androgyne elementer i discoen jeg liker, sier Daae. 

Daae gjorde intensiv research på ballettens historie, sosial dans og balldansene i renessansehoffene. Han kartla regler og rammeverk, og forsto hvordan balletten utviklet seg fra en dans man danset til en dans man nå ser på. Videre var han interessert i hvordan en «nytolkning» ville sett ut i dag om det hadde vært en annen opprinnelse for bevegelse, samt musikalsk spekter. Han overførte det samme rammeverket på discoen, og endte opp med det han kaller «discoballetten». For å vise frem denne nye balletten, bestemte han seg for å gjøre en «nytolkning» av et klassisk, fiktivt, danseverk av Esmeralda Vasquez. En remake. En abstrahering. 

— Jeg så for meg noe ikke-europeisk, ikke-hvitt, ikke-mannlig. En slags ønsketenkning. Og da ble det Esmeralda. 

Daglig technopraksis
Svenske Stina Nyberg, hvis oppsetning Splendour også vises på Dansens Hus til våren, stemmer i Ludvig Daaes oppfatninger om populærkultur og samtidsdans, denne holdningen om at noen uttrykk er mer «verdt» enn andre. 

— Underholdning og populærkultur er åpenbare deler av livet og kunsten min, jeg ser ikke på det som en spesiell greie. Jeg elsker å underholde og nyter popkultur, sier Nyberg.

— Ønsket om å inkludere popkulturen inn i tradisjonelt sett høykulturelle rom har selvfølgelig med klasse å gjøre. Og det å tilnærme seg noe som innenfor en norm eller hegemoni regnes som «stygt» kan kanskje utløse et slags subversivt potensiale.

Splendour tar for seg kroppens relasjon til lyd, og er basert på en såkalt daglig «technopraksis». Prøvene består av å opptre hele verket, det vil si å danse til albumet Archive One av techno-pioneeren Dave Clarke, fra start til slutt. Techno fungerer symbiotisk med bevegelsene i Splendour ettersom Nyberg har instruert danserne til å unngå fri improvisasjon og utføre lydene ved å forutse musikken. Praksisen har danserne selv innstudert og satt regler for. Hver forestilling ser ulik ut. Det er ikke første gang Nyberg har jobbet med dette lydbildet. Hun var blant annet en del av Shaking the Habitual-prosjektet til The Knife, søskenparet Olof og Karin Dreijer, som på ingen måte skygger unna grenseoverskridende produksjoner.

 — Samarbeidet mitt med hele det kunstneriske teamet bak Shaking the Habitual, det vil si dansere, musikere, billedkunstnere, lydteknikere, lysdesignere, produsenter og kostymeansvarlig, var et langt og fantastisk arbeid. Vi tok et ordentlig grep på forventningene knyttet til en elektronisk konsert og forsøkte å snu dem på hodet med humor, bevegelse, tanker om det kollektive, samt queerness. Samarbeidet startet faktisk straks etter at Olof hadde sett Splendour, ettersom de ville lære mer om å danse som en kollektiv bevegelse.

Musikkvideoens appell 
Jefta van Dinther er nærmest en nestor å regne innenfor dansemiljøet. Den svensk-nederlandske koreografen har vært basert i Berlin siden tidlig 2000-tall og legger ikke skjul på at klubbscenen i Berlin har vært svært viktig for ham og hans arbeider. Men om man skal snakke om populærkultur er det filmens verden, og da kanskje spesielt science fiction, som influerer han mest om dagen.

Han vet ikke om han kan si seg enig i at popkulturens inntog på dansescenen er et nytt fenomen. 

— Jeg er usikker på om dette er en ny ting eller tendens, men jeg kan jo relatere til det. Dette er et ganske opplagt eksempel, men jeg samarbeidet med Robyn og Röyksopp (i 2014, journ.anm.) på musikkvideoen til Monument. Det var et stort sprang for meg å koreografere den videoen, men jeg likte det veldig godt. Arbeidet mitt omhandler populærkultur og noen verker har muligens mindre subtile tilnærminger enn andre, sier van Dinther på telefon fra Berlin.

Arbeidet til van Dinther beskrives ofte som svært cinematisk. Han lar seg inspirere av musikkvideoer og trekker frem Madonna, Janet Jackson og Björk. Max Vitali, som regisserte musikkvideoen til Monument, er også en av hans forbilder.

— Musikkvideoer lages dessverre ikke på den samme måten lenger, sier han og stemmen hans synker noe sammen.

— De koster penger, de tjener ikke penger, så det er færre aktører som ser nytteverdien i dem.

Jefta van Dinther, Dark Field Analysis - Foto: Ben Mergelsberg

Subtil science fiction Denne våren kommer van Dinther til Dansens Hus med stykket Dark Field Analysis. van Dinther mener stykket kan tolkes på flere plan. 

— På et vis kan man definere Dark Field Analysis som en slags science fiction, soft science fiction. Publikum sitter på fire sider. Stykket danses på et blått teppe med to nakne menn. Det er en lang samtale og en utveksling om blod. Eksistensielle spørsmål tas opp, men ikke på fagspråk. De to karakterene er ulike på et vis, og det blir ikke så eksplisitt forklart. De har begge organiske og syntetiske kvaliteter — er de kanskje kloner? Eller brødre? Elskere? Jeg vil at verket skal ta for seg menneskelighet, samt post-menneskelighet. Stemmene driver forestillingen fremover og det er også melodiske elementer i dem.

van Dinther har bearbeidet sanger av den legendariske PJ Harvey og brukt disse i lydbildet til Dark Field Analysis. Han har en lavmælt, delikat stemme og snakker med sparsommelige, men tilstrekkelige og veloverveide ord. Når han ler, klukker han. Han trekker frem Ex Machina, science fiction-filmen fra 2015, regissert av Alexander Garland og filmet i Juvet landskapshotell og området Valldal i Norge.

— Jeg jobber mye med film i arbeidet mitt, og prøver også å lage en form for film på scenen.

Film er den kunstformen som inspirerer meg mest. Som nevnt har science fiction vært viktig for meg den siste tiden, men det er en subtil form for science fiction som interesserer meg. Den typen som ikke er så direkte, som nye Blade Runner eller Ghost in the Shell. Filmer med et tydelig visuelt uttrykk.

Han forteller at han samler på bilder og lyd, tar skjermbilder av ting på datamaskinen sin og arkiverer dem i mapper for nye prosjekter.

— Koreografiene mine er ikke uavhengige entiteter, adskilt fra lyd og lys. Alt formes til en enhet. Jeg blir inspirert av totaloperasjonen ved å lage en musikkvideo, spesielt redigeringen. Og selv om jeg ikke kan redigere på samme måte som man redigerer en film, så føler jeg at jeg kan redigere forestillingene mine. Jeg jobber mye med rettelser. Jeg lar ikke bare kroppene løpe løpsk. Jeg kan påtvinge interaksjoner mellom lys, lyd og kropp. 

Countdown
— Det å ikke anerkjenne populærkultur er jo nærmest litt ignorant. Populærkulturen må regnes med, sier Ludvig Daae avslutningsvis på telefon fra Frognerparken. I februar er det premiere på discoballetten hans på Dansens Hus.

Og Daaes ord har definitivt sannhet i seg. I skrivende stund har Beyoncés Countdown drøyt 150 millioner visninger på YouTube. Millioner av mennesker har nå sett Anne Teresa De Keersmaekers banebrytende koreografi, og tusenvis har lært seg den selv via Rosas egne nettsider. I de siste tyve sekundene av Beyoncés Countdown teller hun ned en siste gang og ser i kameraet i akkurat samme øyeblikk som Keersmaeker gjorde selv i 1983.

My baby is a 10
We dressing to the 9
He pick me up, we 8
Make me feel so lucky 7
He kiss me in his 6
We be making love in 5
Still the one I do this 4
I'm trying to make us 3 From that 2
He still the 1

Splendour, 16.–18. februar

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus