Om virkelighet og «virkelighet»

Forventninger står for fall. Nå spilles reinspikka teater på Dansens hus i Oslo, om Amerika, på engelsk, av ei norsk gruppe.

Anmeldelsen er skrevet og publisert av Vårt Land og kan leses her.

Det med Amerika er forresten ikke noe forventningsbrudd. Norge er som kjent et av de mest lojale lydrikene under vår mektige allierte. Ikke desto mindre er det viktig å forsøke å forstå dem. Det har Alan Lucien Øyen bestemt seg for å gjøre, til gagns.

Trilogi
Alan Lucien Øyen er en danser som er blitt en av våre mest markerte koreografer. Han har i ti år hatt sitt eget ensemble – winter guests – og for tiden er han huskoreograf hos Nasjonalballetten. Forestillingen på Dansens hus nå er del to av hans AMERICA-prosjekt, som skal bli en trilogi. Den første, AMERICA – Visions of love, ble til i 2009. Nå spilles AMERICA Ep. 2 – Psychopatriot.

Besnærende lyd
Øyen og gruppa hans har gjennomført flere studiereiser til USA, og kokt møter, observasjoner, samtaler og refleksjoner ned til den forestillingen vi nå kan se – og ikke minst høre. Det er mye tekst her, og den er som nevnt på engelsk. I tillegg er lyd en viktig del av scenografien. Den er helt enkel, består bare av noen digre, L-formede, tykke plater som det flyttes rundt på. Så når karakterene gjør noe som normalt lager lyd, som å skru på en bryter, gjør de det i løse lufta, men lyden er der og virkningen er besnærende.

Karikaturer
Vi møter noen utvalgte personer, som med sine karaktertrekk tjener som representanter for hele kulturer eller samfunnslag. Her er overklassekvinnen som omkommer av kjedsomhet, arbeideren som må døyve undertrykkelsen, flyktningen med sine identitetsutfordringer og karikaturen av en eiendomsmegler. Dessuten spiller de fem «vintergjestene» seg selv innimellom. Forestillingen leker nemlig med ulike lag av virkelighet. Skuespillere har dette til jobb, men mon tro om vi ikke alle sammen i større eller mindre grad driver med litt «iscenesettelse». Og det er ikke bare flyktninger som kan bli i stuss over hva som egentlig er deres identitet. Alan Lucien Øyen og Andrew Wale som har skrevet dramaet, har behandlet dette med dypt alvor, men her er mange smilehull både i tekst og spill.

Tuller med Kulturrådet
Ikke minst starten av forestillingen er riktig fornøyelig. Der møter en av gruppas medlemmer et par representanter for Norsk Kulturråd, som økonomisk har støttet winter guests i dette arbeidet. Det får fram en herlig frustrasjon over regelverk og formalisme – naturligvis i den aller beste, innforståtte tone, som preger samtaler der den ene parten er helt avhengig av den andre. Flosklene flagrer sommerfugllett mellom dem.

Fast driv
Deretter følger vi gruppa til Amerika. Sceneskiftene er mange, og de glir lett mellom de kubistiske kulissene. Virkningsfull er også vekslingen mellom ulike teknikker. Fra en stol på hver side av scenen leses fortellinger og kommentarer. Disse blir noen ganger illustrert av skuespillerne som pantomime, og rett som det er, tar de over og spiller videre uten «voiceover». Måten de bruker teksten på, varierer mellom dagligdags tale og poetiske partier. Hele veien har de et fast driv, så selv om de holder på i tre timer (inklusive pause), føles det ikke for lenge. Litt dumt er det likevel at en del av teksten er såpass avansert engelsk at noe vil gå hus forbi for mange. Det meste er likevel lett å forstå, og gir oss litt av hvert til ettertanke.

Tittelen på forestillingen kunne forlede oss til å tro at vi ville få vite mer om «Trump-land», men det de viser oss, er et Amerika i pakt med det vi trodde vi kjente, og som ligner til forveksling på det vi vet om livet på vår side av Atlanteren. Vi får se hva som skjer når de kommer tilbake med episode 3.

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus