Nærvær

Jeg tenker at nærvær er et beskrivende ord - for kunsten, men også for selve livet. Maria Landmark har SNAKKet med Siri Dybwik, koreografen bak Lulla.

Intervjuet ble først publisert på Maria Landmarks blogg og kan leses her.

Jeg har snakket med leder av Dybwikdans og professor ved Universitetet i Stavanger, Siri Dybwik. Siri er forestillingsaktuell med Lulla på Dansens hus, og er levende opptatt av å skape gode kunstopplevelser for barn. For meg har Siri hatt stor innflytelse på min pedagogiske og kunstneriske praksis, etter å ha opplevd henne gjennom tre års studier og kunstprosjekter. Snart ti år etter studiet fascineres jeg stadig av dette mennesket og hennes kunst. Akkurat nå er jeg for eksempel nysgjerrig på hvordan man lager kunst for de aller minste og på hvordan det pedagogiske synet hennes påvirker kunsten og utdanningsløpet ved UiS.

Hva jobber du med for tida?
Vi har akkurat flyttet inn på Dansens Hus for publikumsprøver og de siste forberedelsene til premieren på Lulla, en danseforestilling for barn fra 0-2 år. Forestillingen har premiere 8. oktober og er en del av prosjektet STOR kunst for små barn, initiert av Dansens Hus. Det er et veldig spennende prosjekt å få delta i. Nå gleder jeg meg til premieren og å få kommet i gang med spilleperioden hvor arbeidet får møtt barn og foresatte.
For øvrig turnerer Dybwikdans med andre produksjoner fra vårt repertoar og kompaniet har nettopp vært i England med Den stygge andungen og i Tønsberg med Prinsessen på erten.

Jeg har forskningstermin ved Universitetet i Stavanger, så jeg har lite undervisning dette studieåret, men jobber med kunstnerisk utviklingsarbeid tilknyttet Lulla. Dette handler om at arbeidet er mer enn selve forestillingsprosjektet; det er et eget kunstnerisk utviklingsarbeid og forskersamarbeid med kollegaer ved Institutt for barnehagelærerutdanning ved UiS. Vi har hatt seminarer for kollegaer omkring vuggesangtradisjonen og fagdag for barnehageansatte. Prøvene har vært åpne for studenter og andre, og vi har samarbeidet med barselgrupper og barnehager i prøveperioden, for å få tilbakemeldinger og innspill. Thomas Cabaniss fra Carnegie Hall har også vært involvert i produksjonen og i den forbindelse har også han hatt foredrag om vuggesanger i en outreach praksis; The Lullaby project.***
 
Du har altså straks premiere på Lulla. Kan du fortelle litt om dette arbeidet? Hvordan har prosessen med denne forestillingen vært?
Vi var heldige å bli valgt ut til prosjektet STOR kunst for små barn, og arbeidet kan til en viss grad sees på som en forlengelse av de andre arbeidene vi gjør for barn. Vi har som nevnt flere forestillinger for barn i vårt repertoar, og vi tar med oss mye erfaring fra tidligere prosjekter inn i arbeidet med Lulla. Likevel er dette et annerledes arbeid. Det er første gang vi lager en forestilling for barn med avgrensning 0-2 år, Toddlernes rom var for barn opp til 3 år. På prøveforestillingene har vi hatt besøk av barn helt ned i syv uker, så akkurat nå er det mange inntrykk og erfaringer som skal danne grunnlag for valg i forestillingsprosessen og videre strategier.

Lulla er basert på vuggesangtradisjonen. Vuggesang er i utgangspunktet ikke ment som fremføringsmusikk, så dette har vært både utfordrende og spennende for prosessen. Vi har jobbet mye med hvordan vi kan formidle denne tradisjonen hvor samvær og samhandling er det viktigste, samtidig som vi har ønsket å utfordre og strekke materialet. Vi ønsker å løfte fram betydningen av vuggesangsituasjonen, som i seg selv er et veldig nært og intimt øyeblikk mellom barnet og den voksne. Vi kan kanskje ikke gjenskape akkurat dette øyeblikket, men vi har likevel latt oss inspirere av det, og kanskje kan det invitere til at de foresatte skaper flere slike øyeblikk for seg og barnet sitt framover. Det kan det se ut til at voksne synger mindre for barna enn tidligere, dette gjelder vuggesanger og også barnesanger, så vi syns det er fint å løfte fram denne tradisjonen. Kanskje kan et besøk i Lulla være et lite stopp i en ellers travel hverdag, et rom hvor man bare kan være og være sammen.

Arbeidet med Lulla og vuggesanger er utfordrende og lærerikt, og selv med erfaring fra tidligere verk, er det mye som oppleves som en førstegangserfaring i denne prosessen. For eksempel er denne forestillingen basert på bruken av stemme. Lulla er også veldig avhengig av samspill med de som besøker oss, og fordi publikummerne er små barn, er det alltid elementer man ikke kan kontrollere eller forutse. Av erfaring modnes denne type forestillingsarbeid gjennom det møtet som oppstår med publikum, og det oppleves aldri som en ferdig prosess. Lulla er booket nasjonalt og internasjonalt i lang tid fremover, så premieren er bare begynnelsen på en ny læringsprosess hvor arbeidet vil være i forandring.

Som en del av prosjektet er vi er også interessert i hvordan forestillingen, eller dets innhold, blir ivaretatt i hverdagen i etterkant av forestillingsbesøket. Vi samarbeider denne høsten blant annet med barnehager i Sola kommune hvor vi gjør undersøkelser om hvordan forestillingen lever videre i barnehagen. Dette har vi også undersøkt i tilknytning til andre arbeider, og vi ser at det er veldig forskjellig praksis med hensyn til om forestillingen er en selvstendig opplevelse eller om erfaringene lever videre gjennom lek, sang og dans.

Denne forestillingen kommer i en rekke med forestillinger du har laget for barn. Hvorfor har du blitt opptatt av denne målgruppen? Hvorfor er det viktig med kunst for de aller minste?
Vel, det er vanskelig å peke på én enkelt årsak, det er nok summen av mange ting; utdanning, bakgrunn, erfaring og det å selv bli mor til 3 jenter. Jeg begynte å undervise barn for ca 30 år hos Jorunn Kirkenær, og senere var jeg med og startet danseavdelingen på Kulturskolen i Stavanger. Som utdannet musikkterapeut hadde jeg også fått erfaring med å arbeide med barn innenfor spesialskole. Jeg tror på verdien av den gode opplevelsen, også for de aller yngste. Synet på barn, barndom og oppdragelse har også hatt stor innvirkning på hvordan kunst for de aller yngste har fått betydning, og dette lar jeg meg inspirere av. Barndom er ikke bare er en ventetid før man blir voksen, det er en viktig tid i seg selv. Jeg er kritisk til skoleverket og systemer som stadig undervurderer den kroppslige kompetansen, så våre forestillinger for barn i ulike aldre håper vi kan tilby undring og samvær, og hvor det å bare være er godt nok.
Det er et flott fokus på kunst for de aller yngste i Norge og også internasjonalt, og jeg er veldig glad for å være en del av prosjektet på Dansens Hus. Med dette prosjektet sier Dansens Hus at kunst for de aller yngste har prioritet. Vi har fått møte fantastiske kollegaer og vi har fått utfordret vårt eget kunstsyn og måten å lage forestilling på. Jeg opplever meg ennå som uerfaren i arbeidet med å lage forestilling for de aller yngste, og det er derfor veldig flott å være med i STOR kunst for små barn.
 
Jeg kjenner deg jo aller best som pedagog, og du er stadig professor på Fakultetet for utøvende kunst ved Universitetet i Stavanger. Hvordan påvirker undervisning ditt kunstneriske virke, og hvordan influerer ditt kunstneriske virke undervisningen?
Jeg jobber med et samtidig uttrykk både på UiS og i min kunstneriske praksis, så undervisning og kunstnerisk praksis er hele tiden i bevegelse og i dialog med hverandre. Mitt forskningsfelt på universitetet er utøverkunnskap- hva er en utøver og hva er utøverkunnskap? Her er jeg med i en tverrfaglig forskningsgruppe, og jeg er stadig i berøring med andres perspektiver, noe som både utfordrer og beriker. Det er dialogen med utøverne i Dybwikdans, kollegaer og studenter som inspirerer meg, og jeg tar med med erfaringer fra det ene til det andre hele tiden.
Sammen med mine kollegaer forbereder vi studenten til  arbeid i det frie feltet eller som pedagog. Det er jo et høyst komplisert og aktuelt spørsmål hva vi skal lære studentene, men vi prøver å gi studentene relevante redskaper til å sette i gang sin egen prosess etter endt utdanning, dette krever et studie som oppfordrer til selvstendig arbeid og refleksjon. Å selv være i kunstneriske undersøkelser opplever jeg som en styrke i dialogen med studentene. 

Hva mener du er det viktigste studentene dine skal få med seg ut av studiet?
Dette er et stadig tilbakevendende spørsmål vi som utdanner studenter må spørre oss hver dag. Det er kritisk å drive kunstutdanning, for hvis den ikke har noe med den praksisen som er i fagfeltet i dag å gjøre, har den liten relevans. Det er veldig viktig at utdanningen ikke blir et vakuum, men har en praksisnær tilnærming hvor utdanningen hele tiden er i kontakt med feltet og med mange ulike kunstnere. Feltet er i stadig utvikling, så det er viktig at utdanningsfeltet er orientert i sin samtid.
Utdanningen ved UiS legger vekt på emner som for eksempel artistic research og body research, og studenten får treffe mange ulike dansekunstnere i studietiden. Nå er alle våre emner sterkt influert av improvisasjonskunnskap, og for meg er det viktig at studentene trenes til å bli selvstendige, reflekterende og kritisk tenkende kunstnere. Ideelt sett så ønsker vi jo å utdanne kunstnere som utvikler feltet- som kan bli ledende innen et felt som ikke eksisterte før de satt i gang med det.

Til slutt- hva vil du at verden skal vite om deg?
Det var et vanskelig spørsmål, men jeg er nok blitt såpass voksen at for meg er det aller viktigste å være et godt medmenneske. Jeg ønsker å være tilstede for andre, om det er for studenter, ungene mine eller de andre som står nær meg. Jeg tenker at nærvær er et beskrivende ord- for kunsten, men også for selve livet.
 
Les mer om Lulla, The lullaby project og Dybwikdans på:
http://www.dansenshus.com/fore...
www.dybwikdans.no
https://www.carnegiehall.org/l...

Intervjuet ble først publisert på Maria Landmarks blogg og kan leses her.

Lulla, 8.–15. oktober

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus