Meg Stuart - en introduksjon

Trenger du litt kjøtt på beinet før du ser kveldens forestilling? Her er en kort introduksjon av Meg Stuart - som selv er i Oslo denne helgen. 

I forestillingen Until Our Hearts Stop av Meg Stuart og hennes kompani Damaged Goods møter vi seks utøvere og en jazztrio som alle jobber med å samhandle, på et høyst privat og ukomfortabelt, men samtidig lekent vis. Og forestillingen bryter kanskje teaterets grenser gjennom å vokse utover sine rammer og proposjoner.

Meg Stuart er en amerikansk danser og koreograf med base i Berlin og Brüssel. Siden utdannelsen ved New York University, flyttet hun til Belgia tidlig på 90 tallet der hun senere etablerte kompaniet Damaged Goods. Siden den gang har hun skapt over tretti produksjoner og vekslet fra mindre soloforestillinger til større gruppekoregrafier, forestillinger for scene og galleri, stedspesifikke arbeider og installasjoner. 

Meg Stuart med sitt kompani Damaged Goods har et løpende samarbeid med Kaaitheater i Brüssel og Hebbel am Ufer i Berlin. Ved flere anledning har hun også arbeidet på Volksbühne i Berlin, en av de viktigste teaterscener i Tyskland of Europa for øvrig.

Stuart er tildelt den prestisjetunge Bessie Award for sitt samlede arbeid og turnerer over hele verden, og hun er en av de ledende koreografene innen europeisk samtidsdans. Hennes arbeider har vært presentert i Norge siden seint 90 tallet, og Stuarts siste forestilling Built to Last ble vist på Dansens Hus i apri 2015.

Damaged Goods er altså navnet på kompaniet, et navn hun tok etter en anmeldelse av Burt Supree som avsluttes med "og danserne ble presentert som feilvare – eller skadet vare" – altså Damaged Goods. Meg Stuart fant det som et passende navn for sitt koreografisk arbeid som ikke markerer virtuositet, men heller søker å avsløre den skjulte verden som hennes dansere befinner seg i når de er på scenen.

Kompaniet arbeider med en åpen og fleksibel struktur på den måten at Stuart knytter til seg ulike kunstnerer eller samarbeidspartnere etter behov. Arbeidet hennes er preget av en sterk interesse for kunstneriske samarbeid.

I tillegg til sitt eget kompani, har Stuart arbeidet for andre kompanier og teaterhus som koreograf. Både visuelle kunstnere, videokunstnere, skribenter, komponister, dramaturger og musikere har vært tilknyttet arbeidene hennes.

Til kveldens forestilling har Stuart altså samarbeidet med 6 dansere og 3 musikere. Danserne har ulike bakgrunner fra fysisk teater til dans og musikerne er også tydelig tilstede og deltar i det fysiske uttrykket som skapes, og spiller live musikk gjennom hele forestillingen. Stuart utvikler arbeidene sine i en felles prosess der alle utøverne er skapere og krediteres også som dette.

Meg Stuart C Gerald Koll 11

Kunstnersamtale med Meg Stuart

Lørdag 11. mars kan du møte Meg Stuart i kunstnersamtale etter forestillingen. Samtalen ledes av kunstnerisk leder ved Dansens Hus, Un-Magritt Nordseth.

Stuart sier selv om sin arbeidsmetode;

–Mitt arbeid består av en serie spørsmål og forslag som jeg legger fram for danserne eller andre samarbeidspartnere. De bygger aldri bare på én idé eller ett utgangspunkt. Jeg liker ikke arbeider hvor man fra begynnelsen vet at det samme premisset og de samme forholdene vil vare gjennom hele verket.

Forestillingen har blitt til gjennom en rekke fysiske oppgaver og improvisasjoner sammen med danserne, som for eksempel tradisjonell yoga til det heller eksperimentelle som BDSM og tantrisk massasje.

I dette verket har Stuart hentet inspirasjon fra mennesker som trekker seg tilbake fra den virkelige verden og konstruerer seg en egen verden med egne regler. Utøverne er ”freaky asosiale vesener”, tvunget til å samhandle på ukomfortable, men likevel lekne måter.

Stuart bygger sammen med utøverne et univers som kan minne om nattklubben, men som samtidig fremstår som et mer ubestemmelig sted. Et univers som både kan kjennes absurd og magisk på samme tid. Stuart har ønsket å bryte og undersøke grensene for menneskelig intimitet innenfor teaterrommet, og samtidig bryter forestillingen med forventninger vi har til scene og sal, men uten å invadere. Slik tematiserer den både menneskets trang til nærhet og berøring, og samtidig hva som er det privates sfærer og grenser.

Utøverene har også beskrevet prosessen som å være i en klubb der de over tre måneder møttes hver dag og delte ulike praksiser eller erfaringer med hverandre, og der møtene i seg selv var en praksis i å bare se hva som ville eller kunne skje. Det var på mange måter en lærdom i bare det å eksistere og å være sammen.

Meg Stuart har uttalt - at et publikum egentlig bare er et delt rom med mange fremmede som drømmer alene sammen. Stuart har ønsket å lage en forestilling som både handler om menneskelig generøsitet, men også om grenser og om hvordan vi som mennesker deler rom og menneskelige ressurser. Og ikke minst: hvor mentalt eller fysisk nær vi kan komme hverandre når vi er engasjert i en felles opplevelse. Utfordringen lå i hvordan hun kunne få danserne til å dele en form for intimitet i teatrets mer formelle strukturer.

Som Stuart selv sier:

-Jeg var nysgjerrig på hvordan man kan skape en følelse av intimitet i en teatral setting, på en teaterscene i stedet for et hotellrom.

Og nettopp denne undersøkelsen blir vi invitert med i.

Until our hearts stop, 10.–12. mars

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus