Trisha Brown: Radikale endringer på en dagligdags måte

Trisha Brown var en av de mest banebrytende og nyskapende amerikanske dansekunstnerne i sin samtid, hun har inspirert flere generasjoner med dansekunstnere og hennes arv er synlig i arbeidet til flere aktuelle norske koreografer. 

Geometry of Quiet (2002) - Foto: Stephanie Berger, 2017

På Dansens Hus presenteres nå hele fem forestillinger, det er kortere arbeid skapt i perioden 1971-2009, vi får altså en helt unik mulighet til å følge denne koreografen over et langt tidsspenn.

De fem forestillingene vi får se er Accumulation fra 1971, Geometry of Quiet fra 2002, Groove and Countermove fra 2000, If you couldn’t see me fra 1994 og L’Amour au théâtre fra 2009.

Accumulation er et av Browns signaturverk, det er en solo der bevegelser tittelen tro akkumuleres, en ny bevegelse legges til for hver gang frasen gjentas, og slik utvides frasen gjennom hele soloen. I både Geometry of Quiet og Groove and Countermove forholder dansen seg tett til spesifikke musikeres verk, nærmere bestemt den italienske komponisten Salvatore Sciarrino i førstnevnte og den amerikanske komponisten og trompetisten Dave Douglas i sistnevnte. Soloen If you couldn’t see me er et samarbeid med den berømte billedkunstneren Robert Rauschenberg og det var hans idè at danseren skulle ha ryggen vendt mot publikum gjennom hele stykket. Stykket L’Amour au théâtre er derimot inspirert av før-klassisk dans, nærmere bestemt fra den første operaen Hippolyte et Aricie av Jean-Phillipe Rameau fra 1733; en uendelighet av skiftende mønstre skapes av skiftende parkonstellasjoner i stadig skiftende strukturer.

  Det er altså en rik kollasj av mange ulike arbeider vi får se på Dansens Hus, men felles for de fleste av Browns arbeid er bruken av repetisjon og gjentakelse. Hun tar aktivt i bruk klare, bevisste og til dels strenge strukturer, samtidig som selve bevegelsematerialet ved første øyekast bærer preg av tilfeldighet, som om utøverne improviserer. Men selv om materialet ofte blir improvisert fram i selve prosessen, er alt satt idet det møter et publikum; hvilket muliggjør de komplekse strukturene som bidrar til å endre vår opplevelse av bevegelsene underveis. Kombinasjonen av det organiske bevegelsesmaterialet og de klare strukturene gjør at arbeidene fremstår som skarpe og lekne på samme tid, og det er nettopp koblingen mellom kropp og tanke som står sentralt for Brown. Hun var  opptatt av den avslappede men samtidig artikulerte kroppen, og hennes tanke om at bevegelsene skulle følge minste motstands vei gjennom kroppen har bidratt til det vi i dag kaller release-teknikk. Hun har selv uttalt at hun i dansen tar radikale valg på en dagligdags måte.

Trisha Brown selv i koreografen Accumulation (1971) - Foto: Nathaniel Thileston, 1979

Grunnleggerne av Judson Dance Theatre
Trisha Brown var sammen med danserne Yvonne Rainer, Steve Paxton, Deborah Hay, Meredith Monk, Twyla Tharp, David Gordon med flere grunnleggere av Judson Dance Theatre som holdt til i Judson Memorial Church i Greenwich Village i New York fra 1962-64. De var et mangfoldig kollektiv med det til felles at de tok avstand fra den moderne dansens idealer og ønsket å pushe grensene for hva dans kunne være. Med Yvonne Rainers No Manifesto i spissen etablerte de det som i senere tid ble kjent som den postmoderne dansen. I den postmoderne dansen kan enhver bevegelse være dans og enhver kropp være en danser, hverdagslige bevegelser ble satt i sentrum og utøverne var ofte ikke-trente. Koreografien handlet ikke om å fortelle en historie eller uttrykke seg selv eller indre følelser. Dans var først og fremst handling og koreografi ble tatt i bruk som struktur. Både improvisasjon, som metode og scenisk uttrykk, og kontaktimprovisasjon, ble etablert og videreutviklet i dette kollektivet. Gruppa bestod i tillegg til dansekunstnere også av andre kunstnere som musikere, billedkunstnere, poeter og filmskapere. Samarbeid på tvers av kunstarter og sjangre var sånn sett en naturlig integrert del av deres virksomhet. Brown har også hele veien samarbeidet tett med både billedkunstnere og musikere, hennes arbeid har opp igjennom også blitt sett på som visuell kunst og blitt presentert på en rekke museer, i de seneste årene ble også hennes egne tegninger stilt ut på gallerier. For Brown var det viktig at dans ble anerkjent som en kunstart, så å koble dansen opp mot kontekster for visuell kunst var et ledd i å oppnå dette.

Dans nedover husveggen
Trisha Brown Dance Company ble grunnlagt i 1970, og kompaniet har med sin kunstneriske leder i spissen gått gjennom mange transformasjoner; fra det enkle til det komplekse og fra orden til tilsynelatende kaos. I begynnelsen jobbet Brown med stedsspesifikke verk, som ble vist utendørs i parker eller på hustak, og da uten musikk. I Man Walking Down the Side of a Building fra 1970 spaserer en danser, sikret med et tau fra toppen, ned langs veggen på en syvetasjes høy bygning, som om han går nedover gaten. Denne leken med tyngdekraft koreograferte også publikums kropper der de stod nede på gata og måtte bøye hodene bakover for å få øye på danseren. I Roof Piece fra 1971 var rødkledde dansere plassert på en rekke hustak i Soho, New York, og publikum betraktet koreografien, der danserne sendte bevegelsesimpulser til hverandre over lange avstander, fra nok et hustak. En rørende gjenoppsetning av dette stykket fant sted på hustak i Teheran i 2011, og trosset slik iranske myndigheters forbud mot å danse på offentlig steder. Selv om uttrykket har endret seg opp igjennom årene, er utforskningstrangen og den genuine interessen for kroppens bevegelsesmuligheter alltid til stede.

If you couldn´t see me (1994) - Foto: Alice Gebura, 2014

Tilbake til Norge etter 35 år
Førsten gangen Trisha Brown Dance Company gjestet Norge var i 1979 på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Kompaniet kom tilbake i 1983, da opptrådte de både på Festspillene i Bergen og Det Norske Teatret i Oslo. Det er altså 35 år siden sist et norsk publikum fikk oppleve dette kompaniet, så kveldens forestilling er en stor begivenhet. Lørdag 10. mars vises det også flere filmer av Browns koreografier, der man blant annet kan se klassikeren Set and Reset, som i The New York Times ble kalt det mest elskede arbeidet noensinne innen postmoderne dans, for slik å dykke enda dypere ned i ikke bare en sentral del av moderne dansehistorie, men også moderne kunsthistorie generelt!

Trisha Browns kontinuerlige utforskende tilnærming til kroppens bevegelser har bidratt til å utvide forståelsen av hva dans og koreografi kan være, og hun har vært en stor inspirasjon for flere generasjoner dansekunstnere helt fram til i dag. Gjennom sitt eksperimentelle kunstneriske virke har hun lagt til rette for de neste generasjoners muligheter for å tenke og gjøre dans og koreografi på nye måter, både når det kommer til stedsspesifikk dans, dans som en abstrakt størrelse, det tilsynelatende tilfeldige i møte med koreografi som streng struktur og en generell utvidelse av koreografibegrepet. Mange aktuelle norske koreografer i dag drar indirekte nytte av Trisha Brown og de andre aktørene i Judson Dance Theatre sin insistering på å utvide handlingsrommet for dansekunstnere; Marie Bergby Handeland tar med sin forestilling Forfatterbevegelsen videre sin mangeårige interesse for å arbeide med utøvere uten dansebakgrunn, for slik å undersøke hvordan dette kan aktivere det allmenne i arbeidene hennes. Koreograf Ingri Fiksdal jobber i sin nye forestillingsserie Diorama stedsspesifikt, der hun tar i bruk koreografi som en linse som endrer og forstyrrer et spesifikt landskap og dets kontekst, og er nå aktuell med en forestilling ute på Huk. Også amerikanske Trajal Harrell, som er i byen med sin nye forestilling Caen Amour, har basert en hel serie med tidligere arbeider på det fiktive møtet mellom voguerne fra ballroom-miljøet i Harlem og de postmoderne danserne i Greenwich Village tidlig på 1960-tallet, kalt Twenty Looks or Paris is Burning at The Judson Church.

Trisha Brown Dance Company – Groove and Countermove (2000) - Foto: Stephanie Berger, 2017

Da den legendariske koreografen Trisha Borwn døde 80 år gammel i mars i fjor oppstod et mylder av hyllester til henne, koreografen som skapte sitt siste verk så seint som i 2011, da 74 år gammel. Wendy Perron, en kollega som danset med Brown på 70-tallet og har fulgt karrieren hennes siden, skrev dette i sin hyllest: – En annen del av hennes arv: ikke bare var Brown en stor kunstner som pushet grensene for moderne dans, men hun var også et godt menneske, et eksempel på medfølende lederskap. Hun var alltid respektfull, omtenksom og generøs. Hun oppfylte løftet om en ny, feministisk måte å være kunstnerisk leder på.    

Kilder:

  1. «En amerikanske danselegende» av Sigrid Øvreås Svendal 
  2.  «A farewell to Trisha Brown» av Wendy Perron       
  3. «Trisha Brown, Choreographer and Pillar of American Postmodern Dance, Dies at 80» av Alastair Macaulay
  4. «Trisha Brown obituary» av Judith Mackrell

A tribute to Trisha Brown, 9.–10. mars

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus