Vuggesangens betydning i tidlig barndom

Vuggesang er et vakkert fenomen. Vakkert fordi det er så mettet med mening. 

Å synge vuggesanger for små barn er en form for musikalsk samvær som har funnet sted i alle kulturer til alle tider. Disse sangene som knytter livsviktig kontakt mellom omsorgsperson og barn, og som preges av kjærlighet, oppmerksomhet og nærvær. I dette musikalske samspillet deles følelser og tilstander i et betydningsfullt fellesskap. Her tar både barnet og den voksne i bruk sin musikalitet for å skape et møte og dele mening. Gjennom melodi, rytme, puls, timing, volum og frasering, det som kan sies å være råmaterialet i all menneskelig kommunikasjon, deltar barnet i samtalen. I disse første dialogene har verbalspråket ingen betydning for det lille barnet, men derimot så rommer den menneskelige stemme alt det barnet trenger å vite. Gjennom sangen kan den voksne dele sine egne følelser og tanker på en måte som hun kanskje ikke kan bare ved å snakke. Mening uttrykkes ved å ta i bruk de musikalske parameterne, og på denne måten blir de to likeverdige aktører i den musikalske samtalen. Likeverdige fordi barnet allerede har erfaring med å tolke verden gjennom melodien i mors stemme, rytmen i mors bevegelse og mors hjerteslag, skifte i tempo og intensitet, spenning og avspenning. Når så mor, far eller en annen omsorgsperson samspiller med det lille barnet, så er det altså måten kropp og stemme brukes som barnet oppfatter. Vuggesangen har en fantastisk kraftfull egenskap på denne måten, og kan hjelpe et lite barn fra fortvilelse og frustrasjon over i ro og søvn. Kraften ligger i den menneskelige stemme. Vuggesangen karakteriseres ved at melodien ofte legges litt opp i registeret, at melodien preges av myke konturer, et langsomt tempo og et stort element av emosjonell ekspressivitet. Pusten blir også et sentralt og rytmisk element i den musikalske helheten. Kroppslige elementer som vugging og berøring er også med på å hjelpe barnet inn i en tilstand av ro og søvn.

Når vi synger vuggesanger så synger vi ikke bare for barnet, men vi tilpasser sangen slik at barnets uttrykk og innspill er med på å forme sangen til den unike situasjonen. På den måten kan vuggesangen sees på som en kommunikativ hendelse. Barnets uttrykk og innspill er med å prege sangen med pauser, repetisjoner, melodiske eller rytmiske vendinger som oppstår der og da. 

Vuggesangen har flere funksjoner. Først og fremst knytter den omsorgsperson og barn sammen i en omsorgsfull og oppmerksom hendelse. Det som preger dette musikalske samværet er en sterk tilstedeværelse og et oppmerksomt nærvær. Bare dette i seg selv er av stor betydning, både for det lille barnet, men også for den voksne. Den som synger vuggesang for et lite barn, toner seg inn på det lille barnet på en kroppslig og helhetlig måte. Vuggesangsituasjonen kan for mange oppleves som et kjærkomment rom i en ellers strevsom hverdag. Et rom for refleksjon og ettertanke, og en mulighet for selv også å få roet seg ned kroppslig, mentalt og emosjonelt. I denne situasjonen blir man også betydningsfulle for hverandre, noe som kan kjennes godt og meningsfullt for både omsorgsperson og barn. Vuggesangen har også et stort element av regulering i seg. Evne til selvregulering er en viktig egenskap barnet utvikler, altså evnen til å bevege seg glidende fra en tilstand til en annen. Det særegne med vuggesangen er at den med sin form hjelper barnet å vende seg mot seg selv, altså løsrive seg fra omsorgspersonen, noe som er nødvendig for å komme over i søvn.  Den levende sangen blir viktig på mange måter, og kan ikke erstattes av ferdig innspilt musikk. Det betyr ikke at man ikke bør spille ferdig innspilt musikk for sine små, men bare at disse har ulike funksjoner. Den levende sangen har mulighet for å tilpasse seg barnets initiativ og innspill, og barnet får på denne måten en posisjon som en likeverdig aktør i denne kommunikative hendelsen. 

Jeg vil løfte frem betydningen av å synge for de yngste barna, uavhengig av kjønn eller rolle, fordi barn trenger også å utforske det mangfoldet som hver enkelt representerer. 

Fagteksten er skrevet av førstelektor Kirsten Halle. Hun arbeider ved Universitetet i Stavanger og hennes forskningsområde er barns perspektiv på meningsdanning i en kunstnerisk kontekst.

Lulla, 8.–15. oktober

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus