Kom igjen, dans da for hælvete

Jeg aldri helt forstått hva dans er, eller hva det handler om. Jeg ble bare fanget av den måten en form kan inneholde absolutt alt. 

Kom igjen, dans da for hælvete!
Jeg elsker å bevege kroppen, og det var sånn jeg ble fanget i dansen. Det som gjorde at jeg ble der, var oppdagelsen av at gjennom kunnskapen jeg fant i dansen, kunne jeg forstå og nyte bevegelse i alt. Bevegelse av tanker, idéer, lyder, ting og kropper. Dansen har blitt et sett med briller, som jeg kan bruke til å forstå og utfordre verden, og mitt syn på den. Som en palett med alle farger på, som et rom hvor tanken og fantasien får lov til å bli sidestilt med det som ofte omtales som «den virkelige verden», eller mere presist; «den delte virkelighet».

Med tro på at tankene finnes i hodet, som finnes på toppen av kroppen. Og med tro på, at det også er tærnes skyld at tankene er, som de er.

Jeg er helt enormt plattfot, og jeg kan bli himla engasjert av nesten ingenting.

Når noen har rydda opp, kommer jeg og roter.

«Dans, for Satan»

«Dans, for Satan» (NB: OPPKLARING: det er «Dans, for Satan», Som i: «KOM IGJEN, DANS DA FOR HÆLVETE!», og ikke en slags dans, som er laget til Satan). var et eksperiment som ble gjennomført for ca fire år siden. Jeg hadde tenkt en masse, på hvordan jeg relaterte til min kropp, og hvordan den seksuelle frigjøringen har gitt nye utfordringer. Man kan si at det var to hovedårer av tanker som kom sammen og ble en slags performance:

Hvordan finner man sin verdi og sine egne grenser, i et system hvor alt tilsynelatende er tillatt? Stykket kan ses som er en kort refleksjon over dating-kulturen, en kultur, hvor kapitalisme også farger personlige relasjoner. Det handler om hvordan ting kan gå så fort, at man kan rekke å gjøre en hel masse ting, uten å tenke seg om. Det er det jeg gjør på scenen. En hel masse ting «uten å tenke meg om», og så mye at jeg nesten helt mister pusten. Stykket er laget med et ønske om, at man kan finne tiden til å kjenne etter, og respektere seg selv og sine grenser.

Jeg er interessert i koreografere alle de små tinga inne i en kropp, inne i en performer. Jeg observerer hjerteslagene, jeg tenker på pusten, og på hvordan en bevegelse beveger seg gjennom hele mitt system, hele min kropp og hele min tanke, når jeg performer. Det er koreografi, for meg, hvor det tradisjonelle rommet, er byttet ut med min kropp og det den inneholder. Denne tilgangen kommer tydelig til uttrykk i «Dans, for Satan», hvor mye av verket bæres av en særlig måte å være i seg selv på, på en scene.

Hilde Ingeborg Sandvold

Hilde Ingeborg Sandvold er en norsk danser og koreograf fra Porsgrunn som arbeider med base i København. Hilde jobber mest som danser/performer for ulike europeiske koreografer, men har også laget en rekke egne soloarbeid presentert i forskjellige kontekster i Norge, Sverige, Danmark og Belgia. Arbeidene hennes kjennetegnes av et rått fysisk uttrykk og et dybdegående arbeid med tilstedeværelse på scenen. Sandvold er utdannet ved Statens Scenekunstskole i København.

Dans, for Satan for Dansens Hus
Dans, for Satan handler om veldig grunnleggende ting. Både for meg som menneske, og som dansekunstner. Derfor tenkte jeg, at det var en god idé å gi Dans, for Satan, en ny sjanse hos Dansens Hus. I løpet av ukene med arbeidet med denne oppdaterte versjonen av Dans, for Satan, har jeg tenkt at det nettopp kanskje var en dårlig idé. Det har gått opp for meg, når jeg ser på Dans, for Satan, at jeg ser på en versjon av meg selv som ikke finnes lenger. Hadde jeg skulle lage et stykke nå, hadde utgangspunktet for prosessen vært så anderledes, at stykket ikke lenger ville fremstå som seg selv. Jeg vil at Dans, for Satan skal få beholde sin karakter. På grunn av disse motstridende følelsene, har jeg brukt mye tid de siste ukene, på å undersøke min relasjon til det som klør (takk til Solveig for å låne bort det fine begrepet).

Fordi jeg har vært fylt med tvil og spørsmål i denne prosessen, har jeg tenkt en del på, hvorfor ting som ender med spørsmålstegn, ofte blir sett på som mindre verdifulle, enn ting man kan konstatere med utropstegn. Jeg har vurdert, om jeg kanskje skal begynne å verdsette dårlige idéer, og lurer på hvorfor det trenger å være så behagelig, og riktig hele tiden. Jeg har tenkt, at kanskje også denne måten å gi verdi, er en del av den kapitalistiske tankegangen som jeg på mange måter vil utfordre, eller reflektere over med stykket. Med dette i hodet, kunne man bedt «Dans, for Satan» slappe av, og tro på seg selv. Desværre klør det fortsatt. Det er noe med, at det jeg har skapt, heller ikke helt passer i det bildet. Arbeidet fortsetter. Heldigvis, er det noen perspektiver som har oppstått, som har gjort umulighetene lettere å bære, og møtet med teamet på Dansens Hus, har minnet meg om noen verktøy som jeg kan ta i bruk.

For noen dager siden fikk jeg utført koreografisk og dramaturgisk hjerte-lunge-redning på et blødende «Dans, for Satan». Til dere som vil skape, kan jeg reklamere for verdien av å la noen andre minne deg på hva du tenker. «Dans, for Satan», er hverken mitt, eller meg. Det er faktisk slettes ikke sant at noen skaper alene. Man kan se på seg selv, som en slags doughnut hvor informasjon passerer igjennom. Som et slags fordøyelses-system. Andres input er min output. Sånn stjeler jeg meg fram til mitt kunstnerskap, og tror på at alle kunstneriske prosesser i virkeligheten er kollektive. Mine neste par arbeidsdager fikk en retning, og jeg husker nå å åpne øynene også når jeg tar trikken - svaret, eller neste skritt, kan finnes hvor som helst. Jeg håper på å kunne presentere et «Dans, for Satan» som med sitt opprinnelige vesen, klarer og romme noen av de mer modne refleksjonene jeg har rundt det verket arbeider med.

Videre, har turen til Oslo, minnet meg på min egen tro på at et verk ikke er et enveiskjørt kommunikasjonssystem. Det er mere som en stor kropp, hvor det som skjer på scenen i «Performance-øyeblikket», kanskje bare er den ene hånda. Det å skape er et verktøy som jeg bruker til å forstå min verden og mitt utgangspunkt, og dele refleksjonene med andre. Dette skjer like mye, eller mer, gjennom reaksjonene og relasjonene som Dans, for Satan produserer, enn gjennom det stykket er, stående alene. Møtet med Oslo og Dansens hus, hvor det snør i April, informerer verket og blir en del av det.

-Hilde.

Koreografilaboratoriet, 28.–29. april

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus