Kjønnsuttrykk i dansen - 2.0

Dansekunst er komplisert og ofte ikke lett tilgjengelig. Dens formål og budskap er ikke alltid åpenlyst, sier dansekunstner Fredrik Melby Petrov. 

Dette kan være verdifullt, men kan også legitimere spørsmål om den egentlig har noen nytte. Som kunstnere er det vårt ansvar å besvare disse spørsmålene, men vi lar den forbli uviktig ved å ikke ta de grepene som styrker dens posisjon. Har norsk dansekunst stagnert i skjæringspunktet mellom etablert kunst og ny, banebrytende kunst? Definitivt.

Seksualitet, kjønn og identitet er varme emner i dagens samfunnsdebatt, men nærmest fraværende i norsk dansekunst. Kaja Glenne Lund er overrasket over hvor lite kjønnsrollebrytende det meste av dansekunsten er, det er ikke jeg.

Mye av denne strukturelle problematikken bunner i utdanningsinstitusjonene, for eksempel Kunsthøgskolen i Oslo, hvor jeg er utdannet ved samtidsstudiet. Dette studiet skal i utgangspunktet gi meg grunnlag for arbeid med stor selvstendighet, kreativitet og nysgjerrighet for utforskning av uttrykk og problemstillinger – slik skolen selv beskriver det. De beskriver også balletthøgskolen som en institusjon der tradisjon, historie, det nyskapende og det utforskende møtes og videreutvikles. Det høres både lovende og givende ut, men i praksis fungerer ikke disse ideene. De fleste av koreografene jeg har arbeidet med i løpet av studietiden min, tilhører en annen generasjon enn min egen. Det betyr at de områdene, tankene, ideene, som opptar dem, ikke nødvendigvis opptar meg på samme måte. Samfunnet er i konstant utvikling, og i dag preges vi mer av seksualitet, identitet og kjønnsuttrykk enn tidligere. Disse emnene har vært tabubelagte i lang tid, men ser i dag en økende aktualitet. Dansefeltet må følge etter.

Jeg mener KHiO har et stort ansvar å engasjere seg i feltet, og bringe en ny generasjon dansekunstnere og koreografer inn i institusjonen, som legger til rette for at studentene får dyrket, utforsket og eksperimentert med egne kunstneriske interesser, i møte med dagsaktuelle problemstillinger disse koreografene tar for seg. Jeg tror KHiO må se på mulighetene av å omstrukturere studiene sine når det kommer til utforskende og selvstendige prosesser, da dette har en marginal plass under studieforløpet. For hvis det ikke er institusjonene som har det største ansvaret å sende ut nyskapende, banebrytende kunstnere – som beriker dansefeltet med nye innfallsvinkler og metoder for å skape aktuell og reell kunst, hvem er det så?

Fredrik Melby Petrov

Fredrik Melby Petrov

Fredrik M. Petrov (1993) er utdannet ved bachelorprogrammet i samtidsdans ved Kunsthøgskolen i Oslo (2016).

Er vi ikke snart ferdige med denne uoriginale måten å tenke scenekunst på?

Etter min mening er tiden overmoden for å eksperimentere med kjønnsuttrykk i dansekunsten. Kunst skal utfordre det etablerte, men i scenisk dans ser vi alt for ofte at akkurat kjønnsuttrykk og kjønnsroller holder seg til det trygge, etablerte og kjedelige. Som mann stiller jeg meg spesielt undrende til at mannlige dansere er så snevert framstilt på scenen, på tross av at vi oftere enn resten av samfunnet leker med eget kjønnsuttrykk rent privat. I scenekunst er det veldig vanlig at publikum blir presentert for en typisk kjønnsklisjè, der mann og kvinne sidestilles med lang distanse til hverandre. Der mannen er hard, er kvinnen myk. Der mannen er maskulin og aktiv, er kvinnen feminin og passiv.

KHiO bekrefter sin posisjon som en konservativ institusjon når de forsvarer dette med “studentene må lære hvordan det vil bli når de kommer ut i den virkelige verden, og skal danse for andre store koreografer”.

Er vi ikke snart ferdige med denne uoriginale måten å tenke scenekunst på? Hvorfor er jakten etter originalitet så fraværende i landets ledende institusjon for utdanning av dansekunstnere? Når koreografer fører med seg disse tradisjonene, og etterspør stereotypiske kvaliteter hos utøvere, er kunsten med på å videreføre problematiske strukturer som speiles i både samfunn og scenekunst. Kaja har rett når hun sier at det begrensende synet på kjønn utenfor scenen blir bekreftet i kunsten.

Lund spør om kjønnsroller og kjønnsuttrykk er noe som opptar norske dansekunstnere. Jeg kan med visshet si at det opptar både studenter og oss ferske dansekunstnere. Men dessverre har studenter på KHiO mager påvirkningskraft. Det er ikke bare innenfor institusjonens vegger denne problematikken er fremtredende.

Det er problematisk å etablere seg som utøvende kunstner. I det snevre dansemiljøet, risikerer mindre aktører å bli usynliggjort til fordel for større aktører med bredere erfaring. Derfor er det paradoksalt at samtlige instanser etterlyser erfaring hos kunstnere før man i det hele tatt kvalifiseres til en sjanse. Paradokset når sitt høydepunkt når det knapt finnes muligheter her til lands, og om det først gjør – så har man ikke en tilstrekkelig CV å vise til. Erfaring er et krav vi her i Norge verken burde ha råd, eller samvittighet til å stille overfor unge nyutdannede kunstnere – da mulighetene for å tilegne seg dette åpenlyst er mikroskopiske. Dette har først til en stillestående utvikling av dansekunsten, og kjønnsuttrykkene vil stadig bli værende like stereotypiske og kjedelige som de er i dag.

Noen vil kanskje hevde at problemstillinger som denne har bedret seg den siste tiden, spesielt når det gjelder samtidsfeltet. Men jeg må si meg uenig. Særlig for kvinners del, ender man opp med å fremstille dem som menn, eller karikaturer av menn. Jeg ser på dette som reduktivt hva gjelder hele kjønnsrolle-problematikken. Menn blir gjerne fremstilt som monotone figurer, med et følelsesregister på størrelse med en teskje. Utfordringen ligger i å presentere publikum for roller som er nyanserte og komplekse i kraft av å være mennesker – ikke kjønn.

Sammenliknet med andre europeiske land har vi få nye konsepter, produkter og arbeidsplasser innenfor de kreative næringene. Hvis jeg som har utdannet meg til dansekunstner skal få utnyttet min kreative kompetanse og endre på det jeg mener mangler i scenekunsten i dag, er det nødvendig å gi meg en sjanse på tross av min mangel på erfaring i feltet. Jeg tilhører en ny generasjon scenekunstnere som tenker annerledes – og som for ordens skyld er mer opplyst enn noen gang innenfor de temaene som utlyses her, seksuelt mangfold og utfordrende kjønnsuttrykk. Norge er i en særposisjon rent internasjonalt når det kommer til utforskning av disse temaene. I resten av Europa er det mer sjeldent man ser en så unyansert stereotypisk framstilling av kjønn. Dansefeltet trenger å bli tilført noe nytt, men nyutdannede scenekunstnere har et så begrenset spillerom for utfoldelse av sine kunstneriske visjoner og ideer, dermed visner mangfoldet. 

Det må ryddes plass til oss. 

Innlegget er en kommentar til Kaja Glenne Lunds kronikk Kjønnsuttrykk i dansen fra 2013 som kan leses her

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus