Frokost med Ulf

Dansekunstner Ulf Nilseng er selvutnevnt kjønnsanarkist og overlever ikke morgenen uten cubansk kaffe. Vi har møtt han til frokost. 

Tid: 5. mai 2016 09:02. Sted: Hvor: På et kjøkken på Grünerløkka. Hvem: Koreograf og danser Ulf Nilseng.

Vårsolen står inn gjennom stuevinduet i det sjarmerende kjøkkenet i en leilighet øverst på Grünerløkka, nesten der det begynner å hete Torshov. Veggene er hvite og nymalte. Gulvet er parkett. På kjøkkenet står en grå, funky stol kjøpt i Berlin, perfekt for en dansekropp, siden den har en vippefunksjon. Annie Lennox henger på veggen. I en snorremse henger regninger til forfall. Over kjøkkenbordet henger det et stort, gammelt sort-hvitt fotografi av en ung jente man ser tilhører en annen generasjon og en annen tid.

  1. Det er tante Randi. Min mors søster. Hun døde da hun var 12 år gammel av tuberkulose. Da jeg var en liten gutt på Lillehammer hang dette bildet hos min mormor. Jeg var alltid så fengslet av det. Tante Randi var døv så mamma kunne bruke tegnspråk. Dette har jeg alltid latt meg fascinere av- hvordan man kan kommunisere med kroppen eller med dans og bevegelse. Min interesse har kanskje ikke ligget i det verbale, men i bevegelse og kroppskommunikasjon. Kanskje det er derfor jeg har en tunghørt kjæreste i dag? Han bruker tegnspråk men kan også snakke, så vi snakker en del på Skype fra Cuba. Han bor på Cuba. Men vi kunne faktisk ikke skype for bare ett år siden, så det har nettopp kommet til Cuba. Ting skjer raskt på Cuba om dagen…

Nykokte egg er ferdig. Det finnes et eget system for hvordan Ulf får et perfekt bløtkokt egg: Helle kaldt vann i en kjele, ha egget oppi og sette på varmen. I samme stund setter han over kjelen med tevann, og når tevannet har kokt opp er også egget ferdig - perfekt bløtkokt.

  1. I tillegg til egg spiser jeg avocado til frokost. Alltid avocado. Og loff. Og gresk yoghurt med blåbær og bringebær. Og grønn te, da. Og så avslutter jeg med nydelig, sterk cubansk kaffe. Med frokosten er jeg ganske konservativ, men bare når jeg er hjemme. Jeg reiser jo mye, så når jeg for eksempel er på Cuba går det i omeletter og juice. Nydelige juicer forøvrig. Så sitter jeg her på denne halvødelagte stolen i kroken min med en iPad med radioen på, leser nyheter, gjør kontorarbeid, sender epost og styrer. Eller jeg kan lage meg frokostbrett og ligge i senga. Først etter frokost hopper jeg i dusjen, og så går jeg på trening før jeg går i studio på Frysja. Så kan dagen starte.

Det blir mye snakk om Cuba, om cubansk kaffe, latinsk væremåte, kroppsspråk og cubansk kjæreste.

  1. Dette med Cuba startet som en tilfeldighet. TOYBOYS snappet opp via en felles bekjent av oss at hans mor drev en dansefestival på Cuba. Vi hadde nettopp gjort forestillingen vår «While we were sleeping», og ville gjerne spille den mer. Derfor vi søkte om å komme til dansefestivalen på Cuba, ble akseptert og reiste. Cuba var veldig spennende. Her fikk vi holde workshops og klasser, og vi videreutviklet det konseptet vi holdt på med. Det er 11 år nå. Det er litt trist at jeg fremdeles ikke kan snakke noe særlig spansk. Eller, jeg snakker spansk, men snakker alltid i presens… haha… Men jeg kommuniserer med kroppen. Kjæresten min bruker tegnspråk, men hører jo litt også, og leser på leppene. Det er en fin miks av det verbale og det å snakke med kroppen.

Det blir servert en ny runde cubansk kaffe, eller espresso som vi kanskje ville kalt det her hjemme. Den sitter i hvert fall som et skudd i kroppen.

–  Jeg jobber ganske prosessorientert i alle mine arbeider. Dette betyr at den endelige forestillingen kan bevege seg ganske langt vekk fra en opprinnelig tanke. Dette med Be-longing startet langt tilbake i tid. Jeg leste på et tidspunkt en veldig interessant bok om døve og deres situasjon. Boka sa noe om at selv om mange døve føler et slags utenforskap er det slett ikke uvanlig at de reiser inn til de store byene for å skape seg nye fellesskap med likesinnede, skape seg nye familier og finne noen av sine egne.  Da jeg leste dette tenkte jeg mye på min egen historie som homo, for det er mange av de samme mekanismene som skjer blant homofile. Det var ikke sånn at jeg reiste fra Lillehammer fordi jeg ikke likte Lillehammer, men fordi det var noe som manglet. Jeg trengte veldig sterkt å møte likesinnede. Og ordet belonging kommer nettopp fra den boka jeg leste. Det føltes så dekkende for det jeg ville prøve si noe om. Altså to be – å være og longing enten å lengte til noe eller å ha tilhørighet til noe. Derfor er forestillingen for meg mer eksistensiell, mer enn at den handler konkret om Cuba eller om døve. Det er mer et utgangspunkt. Bare spis avocado om du vil! Se, her er en skje.

I studio prøver jeg å nullstille meg, og så ser jeg hvilken retning det går. Jeg kan starte med en basal bevegelse. Og så føler jeg på kroppen at den ene bevegelsen kan føre til en annen bevegelse. Alternativt å bare stå stille, men det blir jo fort kjedelig. Jeg er så heldig å jobbe med Sjur Miljeteig igjen, en fantastisk musiker som også jobber veldig mye med det intuitive og følsomme, med varhet og tilstedeværelse. Og så jobber jeg med med Huy Le Vo som er skuespiller, men som ikke har noe tekst i forestillingen, i tilegg til disse består crewet denne gangen også av Kai Rennes og Magnus Mikaelsen. Jeg liker å samarbeide med forskjellige kunstnere og kunstutrykk. Det er med på å skape og forme det visuelle men også i selve prosessen lar jeg alle få være delaktige, det er guppearbeid. Det liker jeg, selv om det til slutt er jeg som sier ja eller nei.

Frokosten nærmer seg slutten, kaffen er drukket og avocadoen er spist og mye er snakket og fortalt om Cuba, kjærligheten og livet. Men siste ord er ikke sagt. Så hva drømmer du om, Ulf?
Som menneske og kunstner er jeg kjønnsanarkist og jeg mener at forestillingene bærer preg av at jeg også utforsker mannsrollen, på godt og vondt. Det heteronormative tankesettet er innfiltrert i de fleste av oss som noe som er sant, og derfor utfordrer jeg meg selv og andre med å sette spørsmålstegn ved noen vedtatte sannheter angående kjønn, seksualitet og identitet. En drøm jeg faktisk har er at flere kunne lært seg tegnspråk, at det ikke-verbale språket blir mere verdsatt, at dansen får større plass i samfunnet som en likeverdig kommunikasjonsform. Jeg er jo faktisk i flere av forestillingene mine opptatt av blant annet maktstrukturer når det gjelder språk, både forestilling om fall og be-longing har maktstrukturer i verbalt språk kontra det ikke-verbale som tema også.

Be-longing, 24.–27. november 2016

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus