En scenisk intuisjon

Når Huy Le Vo står på scenen med Ulf Nilseng, er det ikke uten ærefrykt

Foto: Mikael Fakhri
Hvordan kom samarbeidet med Ulf i gang?
Jeg har fulgt arbeidet til Toyboys i mange år og lenge vært stor fan av både Ulf og Terje som utøvere og kunstnere. I 2011 gjorde jeg forestillingen Bird in magic rain with tears med Alan Øyen/winter guests på Dansens Hus. Dette tror jeg var første gang Ulf så meg på scenen, og en tid etter forestillingen med Alan, tok Ulf kontakt med meg med tanke på et samarbeid. Jeg har lenge hatt et ønske om å jobbe mer med bevegelse og vært nysgjerrig på arbeidet til Ulf i mange år, så jeg ble veldig glad for å bli invitert inn i prosjektet.
Hvordan har arbeidsprosessen med denne forestillingen vært og har du selv fått være med og påvirke sluttresultatet?
Ulf har invitert inn til en prosess hvor det har vært stor plass til medskapning. Likevel opplever jeg veldig tydelig at det er Ulf Nilseng som står bak prosjektet. Vi har vært tre i studio gjennom nesten hele prøveprosessen, og forestillingen har blitt til i møtet mellom Ulf, Sjur Miljeteig og meg. Jeg synes det er veldig modig av Ulf å invitere inn en så snakkete skuespiller som meg til å gjøre denne typen fysisk arbeid, og jeg er veldig takknemlig for tilliten. Jeg har gått inn i prosessen med en del ærefrykt, og gjør nå et ærlig forsøk på å holde kjeft og la kroppen snakke. I arbeidet med denne forestillingen har improvisasjon vært et viktig verktøy, og jeg opplever at Ulf har en veldig åpen og intuitiv tilnærming til arbeidet. Valgene han tar er ofte basert på intuisjon - en scenisk intuisjon preget av mange år med erfaring. Han er opptatt av å bruke tid, tillate at man står fast, både i prosessen og scenisk. Vi har tilbragt masse tid sammen, hatt mange lange samtaler, med påfølgende lange improvisasjoner, stått fast og kjempa oss videre. Bruken av tid er kanskje det som skiller dette prosjektet mest fra alt annet jeg har gjort de siste årene. Vi har arbeidet frem forestillingen over mye lengre tid enn jeg er vant til. Prøveperioden har vært tredelt, med lange pauser mellom hver periode. Dette har gitt meg muligheten til å fordøye og prosessere arbeidet på en annen måte enn vanlig.
Apokalypsedarebekkahuy Copyright Morganflament

Huy Le Vo

Huy Le Vo (1984) har siden 2007 arbeidet som skuespiller og utøver både i det prosjektbaserte scenekunstfeltet og på institusjonsteatrene. Han har arbeidet med regissører og koreografer som Kjersti Horn, Jon Tombre, Stein Winge, Erlend Samnøen, Per Roar, Hege Haagenrud, Michael Laub, Jay Scheib, Audny Chris Holsen og Sigrid Edvardsson. De siste årene har han vært tilknyttet Alan Lucien Øyens kompani Winter Guests som skuespiller og gjort en rekke produksjoner med de. Han har hatt engasjement ved teatre som Riksteatret, Den Nationale Scene, Hålogaland Teater, Akershus Teater, Østfold Teater og Brageteatret. Sammen med skuespiller Rebekka Nystabakk driver han samarbeidet REBEKKA/HUY hvor han både er utøver og prosjektskaper. Foto: Morgan Flament

Foto: Kim Sølve
Har forestillingen endret seg mye gjennom prosessen?
Ja. Forestillingen har jo vært i en prosess hvor den både er og blir til på samme samme tid. Det som nå er i ferd med å bli forestillingen endres hele tiden, men vi vender stadig tilbake til kroppen, det å slite, å forsøke, å finne sin plass, spørsmål som kretser rundt kjønn og utenforskap, om å finne et språk sammen, å søke seg bort, og til det å bli en del av noe. Jeg må innrømme at skuespilleren i meg i et par svake øyeblikk har lurt på om dette lar seg danse. Men det har blitt tydelig for meg i denne prosessen at utgangspunktet er nettopp et utgangspunkt. En stor del av arbeidet har vært å tillate at vi ikke vet hva vi leter etter. Jeg tror spørsmålene, samtalene og at Ulf har tillatt oss å stå fast over tid, har generert fysisk materiale som vi ikke kunne planlagt oss frem til.
Hva - og hvordan har du selv bidratt med i prosjektet?
Jeg tror at jeg i medskapningsprosessen har gått inn med en tydelig bevissthet om mitt faglige og menneskelige ståsted, samtidig som jeg har vært opptatt av å være åpen for Ulf sin arbeidsmetode. Jeg er skolert som skuespiller, men har lenge hatt en fascinasjon for dansen. I løpet av de siste årene har jeg vekslet mye mellom å jobbe i teatret og å samarbeide med dansekunstnere. Jeg må innrømme at jeg liker litt å være teaterperson i dansefeltet, og danseperson i teatret. Jeg tror det gjør noe med blikket, med følelsen av innenfor og utenfor. For meg gir dette utenforskapet eller tilhørigheten til et annet felt en slags frihet, og kanskje en mulighet til å skjerpe blikket og stille nye spørsmål.
Foto: Kim Sølve
Hva betyr tilhørighet for deg?
Jeg tror følelsen av å høre til er veldig viktig for meg. Tilhørighet er vel noe de fleste av oss lengter etter og har behov for. For meg handler det mye om hva man vil være en del av og hva man vil definere seg bort fra. Jeg tror vi blir de vi er i møte med andre. Mer enn noen gang kjennes det viktig for meg å være en del av noe større, å høre til et felleskap, å dele noen verdier og å være sammen om noe. Jeg tror jeg har et behov for å ikke føle meg alene, et behov for å passe inn og derfor tror jeg også at jeg ofte ønsker å samarbeide med kunstnere som er opptatt av spørsmål om utenforskap og tilhørighet. Det er kanskje derfor jeg føler en tilhørighet også til scenekunstfeltet.
Jeg tror det finnes et potensiale i det arbeidet vi gjør for å skape et rom som gir følelsen av å komme hjem og høre til. Der vi kan kan finne styrke sammen, stille spørsmål, håpe, kjempe, tro og tvile, bevege og bli beveget, utfordre og bli utfordret, artikulere og raffinere hodene og kroppene våre. Haha, der gjorde jeg visst teatret til en krysning mellom en kirke og et yogastudio.
Hvilke andre prosjekter har du for kommende periode?
Dagen etter den siste forestillingen på Dansens hus flyr jeg til Tromsø for å starte prøvene på en forestilling i regi av Jon Tombre på Hålogaland Teater. Våren 2017 starter jeg arbeidet med med forestillingen Goodbye Kitty i samarbeid med Rebekka Nystabakk som har premiere på Barneteatret Vårt i Ålesund i november 2017. Om alt går som det skal med timeplanen blir det også dobbel dose winter guests og Alan Øyen på meg neste år.

Be-longing, 24.–27. november 2016

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus