En lang dags ferd: Noam

Noam, 25 år fra Jerusalem har vært danser i Carte Blanche siden 2016. En regntung og grå junidag i Bergen står vi i Noams stue og drikker kaffe og hører techno og er nysgjerrige på hvem hun er. 

Hva er din bakgrunn?
Jeg startet å danse som veldig ung og gikk blant annet seks år på Jerusalem Academy of Music and Dance. Etter dette jobbet ble jeg i Kibbutz Contemporary Dance Company 2 i Ga´aton i to sesonger, etterfulgt av to år i Batsheva Dance Company. Deretter flyttet jeg til Berlin der jeg bodde i tre år hvor jeg underviste i blant annet gaga teknikk, samarbeidet med andre kunstnere og utviklet mitt eget performanceprosjekt NES.
Hvordan havnet du i Bergen?
Jeg kjente til Carte Blanche fra før via venner som hadde danset der, og da jeg flyttet til Berlin ble det lettere for meg å gjøre auditions. Jeg gjorde audition for Carte Blanche i 2014, før Hooman Sharifi ble kunstnerisk leder, men det ble ikke noe av den gangen. Halvannet år senere, da jeg var i India, helt i zen-modus og langt unna tanken på audition, fikk jeg en telefon fra Hooman som spurte om jeg ville komme på audition igjen. Jeg fikk en kontrakt på åtte måneder, og til slutt en fast kontrakt med kompaniet.
Hvordan er den israelske samtidsdansen i dag?
Det er et av de mest utviklede dansemiljøer i verden, mener jeg, med både fantastiske dansere og spennende koreografer. Det er masse småfestivaler og bra folk å jobbe med, selv om det selvfølgelig er litt andre budsjetter der enn her, så det kan være vanskelig for nye kunstnere å få etablert seg. Men det er et stort mangfold og en intensiv og spennende atmosfære.
Hva er forskjellen på israelsk og norsk samtidsdans?
Jeg vet ikke om det er så store forskjeller egentlig. Det er begge ganske små land og små dansemiljøer. Jeg har møtt ekstraordinære dansere her i Norge. Vi er en liten familie med dedikerte folk i Carte Blanche som elsker det vi holder på med. Jeg opplever en enorm profesjonalitet i Carte Blanche og jeg føler meg veldig heldig som får lov til å jobbe som danser. I Berlin var det ikke så lett å føle en nærhet til miljøet, fordi det hele fremstår som litt mer fragmentert og flyktig. Det skyldes både størrelsen på byen, men også fordi mange bor i Berlin men jobber andre steder.
Hvordan har arbeidet med While They Are Floating vært for deg?
Da jeg først hørte om emnet hadde jeg masse forventninger. Først og fremst så jeg det som en ypperlig anledning til å jobbe med denne tematikken gjennom mitt kommunikasjonsverktøy, nemlig dansen. Historien jeg forteller før forestillingen er en virkelig historie om en somalisk kvinne, så det er kanskje en litt annen flyktningehistorie enn de vi ser fra Syria i dag, men det er viktig å vite at alle historiene er individuelle erfaringer.. Og det sier noe om det faktum at mennesker på flukt ikke er noe nytt eller spesifikt fenomen. For eksempel inviterte vi inn en filosof fra Universitetet i Bergen som hadde med seg den tysk-amerikanske politiske filosofen Hannah Arendts essay ”We Refugees”. Det setter hele flyktningedebatten i større perspektiv på en fascinerende måte. Hun viser at folk alltid har vært på flukt og migrert gjennom tidene. Selve prosessen med forestillingen var todelt, med jobbing både med forestillingens tematikk, og den rent fysiske dansen, men som to separate deler, bygge karakterer, forstå motiver og forstå hvordan vi kunne formidle disse stemmene. Vi hadde også personlige møter med flyktninger som for meg var både utfordrende og spennende. Utfordrende på den måten at jeg skulle forsøke å gå i en annen persons sko, og forstå hvilke lidelser og vanvittige historier vedkommende har gjennomlevd. Her kunne jeg kanskje føle en viss usikkerhet knyttet til om min egen formidling av disse historiene ville yte dem rettferdighet, og jeg spurte meg selv om jeg virkelig kunne klare det. Samtidig var det viktig for meg å prøve, og jeg ville virkelig gå inn i dette temaet, gi slipp på egne begrensninger og gå inn i materialet så godt jeg kunne. Men denne tvilen var en integrert del av hele prosessen.
Hva er hjem for deg?
Mange steder! Jeg kan være i et hotellrom og føle meg komfortabel og veldig hjemme. Jeg føler meg generelt veldig fort hjemme mange steder. Israel er mitt hjem. Men også Berlin. Og for tiden Bergen. Men konseptet hjem kan være så mange ting, det kan være en opplevelse, en samtale eller et øyeblikk for meg.
I programkatalogen til forestillingen er hver danser vist med et personlig objekt. Hva har du selv valgt og hvorfor?
Jeg har fossiler. Min far er geolog og min mor har samlet spesielle ting. Jeg husker fra jeg var barn at vi gikk rundt i ørkenen i Israel og fant vakre fossiler og steiner som mine foreldre kunne fortelle historier rundt. Hjemme i Israel har vi mange steiner og fossiler som ligger i vinduskarmen, så da jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17 år, tok jeg med meg noen fossiler som har vært med meg siden. De forbinder meg både til mitt land og min familie, men forteller også noe om evolusjonen og planetens historie. De gir meg perspektiver på livet på en måte.

While they are floating, 9.–12. november

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus