Det er så fryktelig, fryktelig synd på flyktningene

For de er drevet av tvang og angst til en umenneskelig flukt. Er de ikke?

Foto: Arash Nejad

Anmeldelsen er skrevet av Kristian Meisingset/Minerva og kan leses i sin helhet her.

I går kveld hadde jeg gleden av å se While they are floating på Dansens Hus. Det er den siste produksjonen til koreograf og teatersjef i kompaniet Carte Blanche, Hooman Sharifi, før han slutter.

Forestillingen handler om flyktninger, og dermed både om et av de store politiske spørsmålene de siste årene, og om et personlig tema for Sharifi, som selv flyktet fra Iran i 1988.

Jeg skrev gleden, for det var en stor glede å se While they are floating, og den anbefales: Forestillingen hadde premiere i Bergen i mai og har vært vist andre steder i Norge, men kan nå ses på Dansens Hus ut helgen.

Det blir helt mørkt
While they are floating er på mange måter en abstrakt forestilling: Noen av danserne introduserer seg først med navn, alder, opprinnelsesland og et par minner, men det finnes ingen handling: De danser hver for seg i et dystert, mørkt scenebilde omgitt av en intens og støyaktig musikk.

Det aller første som skjer, er at det blir helt mørkt. Selv lysene på nødutgangene slukkes. Så begynner flukten.

De danser med seige kroppsbevegelser. Det er som om hver bevegelse er en kamp. De er ikke frie mennesker, de er drevet av noe tvangsmessig, noe angstfylt. Og alle bevegelsene har noe umenneskelig over seg: Når de løper, kryper, står stille eller hopper, er det som om de har mistet sin vanlige menneskelighet. Kanskje er de ødelagte. Kanskje er de dyriske.

Slik et stilleben kan forestille en blomsterbukett, forestiller While they are floating en livredd flukt.

Det er en viss utvikling i stykket: Først danser de sakte. Så øker intensiteten. Lyset skifter. Musikken avtar og øker i tempo og volum. Noen faller om. Danserne beveger seg rundt på scenen alene, kun med et par unntak, ett av dem er når de redder noen som har brutt sammen. Kanskje er det av tørst, kanskje drukner de nesten, kanskje er de skadet og kommer ikke videre.

Foto: Arash Nejad

Menneskelige grunnsituasjoner While they are floating er et presist bilde på en menneskelig grunnsituasjon: Den menneskelige lidelsen når man jaget og redd er tvunget til flukt.

Slik er det ikke en abstrakt forestilling. Tvert imot: Den er figurativ. Slik et stilleben kan forestille en blomsterbukett, forestiller While they are floating en livredd flukt.

Men hvis man ikke hadde fått beskjed om at forestillingen handlet om flukt, kunne den også vært et bilde på andre menneskelige grunnsituasjoner. Det er som om danserne lever i et kafkask univers. De kommer ikke videre. De jager rundt. Eller som om de lever i George Orwells 1984.

Jeg leser 1984 nå fordi jeg skal se oppsetningen av Orwells roman på Torshovteatret, og hovedpersonen Winston Smith oppsummerer en grunntone i Sharifis koreografi: «Det slo ham at i krisesituasjoner kjemper man aldri mot en ytre fiende, men alltid mot sin egen kropp.»

Carte Blanches dansere kjemper – i flukten – mot sin egen kropp.

Det figurative i forestillingen understrekes av Helge Stens (aka Deathprod) musikk, som er dyster, monoton, repetitiv og stemningsfull: Den understreker dansernes tvangsmessige kamp.

Gyllen horisont i det fjerne I bakgrunnen er det et gyllent lerret som det er satt noen kraftige spotlighter på.

Lerretet er et symbol, men på hva? Er det havet? Noen ganger dunker danserne borti lerretet eller trekker i det slik at det bølger. Er det solen? Noen ganger trekkes lerretet helt ut slik at gjenskinnet av spotlightene treffer publikum i øynene, og det er intenst, irriterende. Eller er det målet til flyktningene? Lerretet utgjør en gyllen horisont innerst på scenen. Men i kampen for å komme dit jager danserne rundt, formålsløst, som om de ikke finner fram.

Er det et forsøk på kommunikasjon? Vil de vise oss den drepende solen?

Alle tolkningene understøttes av det som skjer på scenen. Noen ganger beveger danserne seg som om de svømmer. Andre ganger som om de beskytter seg mot solen.

Danserne er innelukkede og ensomme, de kommuniserer knapt med hverandre og strekker seg aldri mot publikum. Men det er danserne selv som trekker lerretet ut slik at solen stikker oss i øynene. Er det et forsøk på kommunikasjon? Vil de vise oss den drepende solen?

Vakker lidelse Sharifis og Carte Blanches forestilling er strålende dansekunst.

Men den gir også opphav til en etisk refleksjon: Etter at en del av forestillingen har gått, lener jeg meg tilbake i den myke stolen. I stedet for å tenke over flyktningene, tenker jeg over dansen. Jeg ser på enkeltdanserne, imponeres av bevegelsene, av kroppsbeherskelsen, av koreografien.

While they are floating er en vakker forestilling. Komposisjonen, med dans, lerret, lys og musikk, er enkel, men virkningsfull. Det er en nytelse å se den.

Men nytelsen er også ubehagelig: Hvorfor er framstillingen av menneskelig lidelse vakker? Hvordan kan flyktningenes angstfulle kamp bli til en estetisk opplevelse?

Hva ville de sagt, de ekte flyktningene, om de så meg?

Så tenker jeg på publikum. De er moteriktige, stilige, vakre, ressurssterke. De er en del av Oslos distingverte kulturpublikum. På første rad sitter Åse Kleveland, Kulturdronningen.

Hva ville de sagt, de ekte flyktningene, om de så oss, eller meg, sitte her og nyte et vakkert bilde på den desperate situasjonen deres?

Blir til en masse «Vi glemmer ofte individet og ser heller masser som kommer flytende i båter», sa Kristin Lytskjold Raknes, kommunikasjonssjef i Carte Blanche, til Bergensavisen i forbindelse med premieren i mai.

«Flyktninger blir ofte presentert som menneskemasser som kommer i store grupper. Men for hver enkelt asylsøker er det en personlig reise fylt av egne opplevelser, valg, erfaringer, minner og savn», står det om forestillingen på nettsiden til Dansens Hus.

Ambisjonen er å bryte ned flyktningmassen til flyktende individer.

While they are floating lykkes, i hvert fall til å begynne med. Danserne er individuelle. De danser ikke sammen, men hver for seg. De er ikke synkroniserte. Noen av dem sitter stille, noen beveger seg sakte, andre holder høy intensitet og tempo.

Men i løpet av forestillingen endres inntrykket. For hva betyr det å være et individ? Det betyr at man er forskjellig. At man skiller seg ut, er særegen, er noe annet enn de andre.

Danserne skiller seg ikke fra hverandre. Selv om de danser hver for seg, er de drevet av den samme tvangen. Selv om de har individuelle bevegelsesmønstre, minner mønstrene om hverandre. De gjentar hverandre, de likner, de blir etter hvert til det samme.

På scenen ser vi ikke individuelle flyktninger med særegne identiteter, men en masse, en gruppe, som er underkastet den samme jagende flukten.

Reduserer flyktningene 
Vi synes synd på dem, alle sammen. Det er fryktelig, fryktelig synd på dem.

Men er flyktningene – eller migrantene – virkelig slik? Mange av dem er det utvilsomt. Mange jages bort av krig, tortur eller diktatur. Men andre velger å dra fordi de søker et bedre liv.

Det finnes en skala.

Selv de som legger ut over Middelhavet, er ofte drevet av økonomiske motiver: «Migranter oppgir først og fremst økonomiske årsaker til at de begir seg ut på den farlige reisen. De reiser fra tørke, fattigdom, lave lønninger og dårlige jobbutsikter i hjemlandet. Voldelige konflikter og politisk undertrykkelse blir ofte oppgitt som tilleggsgrunner», skriver Aftenposten om en FN-rapport.

Det betyr ikke at de har det bra, eller at de ikke opplever tvang og angst. Det betyr heller ikke at de drar frivillig. Det betyr ikke at de er lykkejegere. Kanskje man kan sammenligne det med arrangerte ekteskap: Noen er frivillige, andre ufrivillige. Man ville aldri karakterisere en kvinne som ufrivillig og arrangert gifter seg med en rik og kjekk mann som en golddigger.

Men det betyr at det finnes en skala: På den ene siden flyktninger som jages og tvinges, som kjemper angstfylt og lidende. På den andre siden flyktninger som kommer fra bedre familier, som har penger til å reise, som tar en sjanse, som er stressede, nervøse og kanskje livredde, men som gjør det fra en utgangsposisjon av ressurser og valg.

While they are floating viser kun flyktninger ytterst ute på en side av skalaen. Slik mislykkes forestillingen: I stedet for å framstille individer, reduserer den flyktningene til en lidende masse.

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus