De er nakne. De er ganske punka.

Publikum kan jo forlate salen, det er deres største makt… 

Du engasjerer publikummet ditt, Meg. Hva oppstår i disse møtene?
Hvis du befinner deg i et publikum, så er du i et tilfeldig kollektiv i et delt rom med ukjente mennesker, hvor du har tid til å drømme alene, eller med dette fellesskap. Jeg tror at jeg i Until Our Hearts Stop ville jobbe med intimitet og berøring, men senere handlet det mer om grenser og generøsitet og hvordan vi deler rom og ressurser, hvor nære vi kan komme hverandre når vi er engasjerte. Jeg visste at det måtte gjøres i et tradisjonelt teater, så spørsmålet var hvordan dele intimitet med publikummet så du på en måte føler en slags kinestesisk sans... og hva som skjer med sensualiteten og den risikoen som oppstår ved å møtes i mer formelle settinger. Et sted halvveis i forestillingen, bryter utøverne den fjerde veggen, altså skillet mellom utøver og publikum. Publikum tas på mange måter på senga, men de utfordres ikke til å delta på noen måte. De blir bare invitert til å motta begeistringen og energien som kommer mot dem. Det er et overveldende brudd som inviterer til et slags møte. Det var viktig for meg at publikum erkjenner at de er kikkere, og at de er involvert i et delt fellesskap.

Men hva kan skje med forestillingen når publikum involveres på denne måten? Kan de omskrive det hele?    
Å… de kan jo forlate salen. Det er deres største makt… haha.  Jeg føler det er en slags sirkel, at publikums tanker former det som skjer og at de på en måte er medskapende til det som skjer. Jeg vil ikke høres for esoterisk ut, men vi er jo alle forbundet. Vi lever alle i hverandres drømmer, fiksjoner og virkeligheter, ønsker og projeksjoner… men det er jo temmelig spesifikt for hver arbeid. I Sketches/Notebook ga jeg publikum mye  plass til å drømme og virkelig strekket tiden så de kanskje oppnådde en annen flyt. Until Our Hearts Stop har en rytme der du ikke får mye tid til å gå deg vill i ditt eget hode. Du blir godt tatt vare på av utøverne når det gjelder tempoet og innholdet.. og så er det jo ganske juicy og du blir på en måte forført inn i det hele… jeg tror utøverne har så mye tro, tillit og forpliktelse til prosjektet – og det gjør de presise og stødige. 

Meg, i Until Our Hearts Stop, er det ikke bare utøverne og publikum som kommer nærme hverandre, men utøverne smelter også sammen til et slags midlertidig kollektiv. Hvordan former du de inn i det "kollektive"?
Jeg tuner dem. Nesten alt arbeid jeg gjør handler om å finne en felles platform, et felles språk og en stor mengde av erfaring som vi deler i hele prosessen for å oppnå dette kollektive uten snakkingen. Det kollektive bare dukker opp fordi vi har gjort ting sammen, sett det i en film eller hørt om det i en forelesning. Men jeg prøver også å dra hver utøvers individualitet ut av de. Jeg prøver å understreke deres forskjeller - og jeg putter de, bokstavelig talt, i en haug med svette kropper, hvor de kan lukte på hverandre. 

Men hva er din rolle i denne prosessen? Når du snakker om å bringe de sammen og tvinge deres individualitet ut? For meg er det et spørsmål om at du ønsker å gi noen en stemme og en posisjon der de kan være individer – men hvor mye blander du deg i denne prosessen?  
Jeg er veldig nøye med å plukke ut utøverne, for det første. Hvis det handler om berøring og magi, så vet jeg hvordan visse mennesker vil forholde seg til dette, eller hvor deres interesseområde er. Og så prøver jeg å ha en arbeidsmetode som ikke bare handler om å være i studio. For eksempel vet jeg at Leyla Postalciogly bor i Istanbul og at hennes kjæreste er en politisk aktivist. Og hvis forestillingen skal handle om grenser, så vet jeg hva ordet grense betyr for henne. Ikke at jeg vil utnytte deres historie, men jeg kjenner dem og kan sette meg inn i deres situasjon. Ellers har jeg jobbet mye med å få gruppen til å bli intime på ulike måter. De måtte samarbeide en del og forberede materiale til dette. En oppgave var å la personene fra gruppen bytte telefonnummer. Så fikk de beskjed om å sende hverandre SMS i ett døgn om intime tema som for eksempel seksualitet eller død. Så alle hadde en veldig intens dialog i en dag. For den fysiske delen hadde vi folk utenfra til å komme inn, som en kvinne som driver med tantrisk masasje og praksis, samt en BDSM kvinne (som ikke gikk så langt, annet enn å klaske litt).

Hvordan utvikler du bevegelsesmaterialet for det som kommer senere i forestillingen?
Jeg utfordrer danserne på å lage materiale jeg ønsker å se! For eksempel Maria F. Scaroni og Claire Vivianne Sobottke har en stor duett sammen. De er nakne. De er ganske punka. De snakket om intimitet, om å eksponere seg selv og om perversjoner, bare at det skjer offentlig. Jeg forsøkte å hjelpe til med å presse de litt på temaet. Hvis jeg føler eller ser en forbindelse eller en interessant bevegelse, forsøker jeg å dra det ut av de og artikulere det på en måte. 

Foto: Iris Janke

Så du peker ut en kurs som de får lov til å jobber videre på?
Ja. Ofte blir det helt tydelig hva jeg ønsker med det samme. Eller jeg kan se på noe som er ganske kaotisk og tilfeldig og plukke ut fragmenter av det. Jeg kan si ”Det lille hoppet der” eller ”Akkurat den bevegelsen når du pustet på den måten, kanskje det kan være noe?”, eller ”Hvorfor tenker du ikke litt mer i de baner?”, eller jeg gir de andre utfordringer for å dra de ut av komfortsonen.

SM: Det er interessant. Jeg har selv problemer med den type åpent samarbeid. Når jeg foreslår noe, opplever jeg ofte at folk er mot det. De stiller mer spørsmål.
Ja, jeg vet. Men det handler vel mye om alder også. Jeg hadde masse issues i starten av min karriere. Jeg lagde min første forestilling som 26- åring, så i 20- og 30 årene måtte jeg alltid overbevise folk mye mer om å gjøre sånn eller sånn. Nå føler jeg vel mer at folk stoler på meg og at de er glade for oppgavene jeg gir. Noen ganger føler jeg verket er større enn meg selv. Utøverne er ofte så pasjonerte og fulle av energi. Det er ikke min egen energi som gjenspeiles i verkene. Med danserne prøver jeg å ha et mykt håndlag med de, for jeg ønsker virkelig at de skal oppleve at det er de selv som gjør valgene, at det ikke er noen andre som forteller de at de skal legge seg ned, rulle rundt og riste. Mer som at de kom på ideen selv.

Er ikke det å manipulere?
Jo! Men det er forskjellig fra ”Jeg har en idé. Gjør sånn og sånn”, fordi da ville de nektet. Så jeg manipulerer på den måten at jeg sier ”Wow, du har en god tanke med det arbeidet der, fortsett sånn!” – Det er en terminologi, men det funker.

Les hele intervjuet her

Until our hearts stop, 10.–12. mars

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus