Blir sjelden stressa

Hva gjør Guro Rimeslåtten når det hver morgen gir avsmak å jobbe med dans? Hun varmer opp. 

Du og Ole Martin Meland har (for det blotte øye) en søskenaktig likhet i lynne og utseende og har jobbet tett sammen i en årrekke. Hvorfor jobber dere så godt sammen?
Haha, er vi så like? Å nei! Noen ganger føler jeg at vi er et gammelt kjærestepar. Bare uten den kjærestebiten. Vi har nok mye tillit til hverandre, både når det kommer til jobb og privatliv. Også har vi noen avklarte roller i samarbeidet vårt, som vi trives godt med begge to. Jeg kicker lett på ideene hans, og han overlater mye av håndverksbiten til meg i prosessen med å sette ideene ut i live. Også ler vi mye sammen. Spesielt når vi er sure!

Hvordan har de siste ukene med prøver vært?
De siste ukene har vært intense, spesielt fysisk. Felles for Ole, Nuria og meg er at vi sjeldent blir stressa når vi arbeider. Og det tror jeg har vært en fordel i arbeidet med Half-life. Det har vært et maraton fysisk; vi har lett etter kjernen i en fortetta og noe brutal fysikalitet. Og leter fortsatt, selv om det kun er et par dager til premiere. Kanskje finner vi fram i tide, eller kanskje blir leitinga noe av kvaliteten i forestillingen. Det blir uansett spennende!

Har du en personlig definisjon på dans?
I det øyeblikket jeg prøver å definere dansen, opplever jeg å samtidig begrense den… så nei!

Hva tenker du om den nåtidige dansen, og dens relasjon til samfunnet?
Jeg synes det er mye spennende som skjer innen samtidsdans for tiden. Det er nok i større grad enn tidligere et sterkt fokus på rolle og relevans i samfunnet. Både gjennom tematikk og arbeidsstrukturer, men også gjennom å krysse og møte ulike kunstformer. Det arbeides mye med å produsere lyd live, gjennom utøvernes kropper, og gjennom bruk av scenografiske materialer og stoffer. Mer direkte som et resultat eller motsvar i dagens politiske klima, opplever jeg at det fokuseres mye på det kollektive kontra individet. Det brytes ned vegger mellom utøvere og publikum ved å fokusere på det enkle, repetitive, primitive og gjenkjennelige språket. Jeg opplever ofte dette som en egen kraft; kraften av massen som insisterer. Men jeg håper og tror at vi fremover parallellt med å posisjonere oss som relevante i samfunnet, kan ivareta og utfordre selve håndverket, og de mangfoldige muligheter som ligger i kroppens evne til å uttrykke en tematikk. At vi tar vare på og verdsetter egenarten som ligger i dansen.

Når gir det mening å jobbe med dans?
Når jeg opplever å bli nyforelska i dansen! Det er vel som med annen forelskelse, du opplever det sterkere, mer intenst og oftere i begynnelsen. Noen ganger føler jeg meg yrkesskada når det kommer til den intuitive opplevelsen av kunsten. Analysen og det kritiske blikket tar over. Og det betyr ikke at jeg ikke verdsetter og anerkjenner godt arbeid, men det er jo fantastisk når jeg en sjelden gang opplever et verk som setter seg i kroppen før intellektet!

Når gir det avsmak?
Hver dag. Før kroppen er varmet opp.

La oss si du skulle jobbe med 5 forskjellige mennesker i løpet av en uke, hvem ville det vært?
Eh... Ole, Nuria, Rihanna, Donald Trump og Ricky Gervais?

La oss si du sitter med bevilgningsmyndighet i dansen. Mer penger til...?
For tiden er jeg opptatt av at Carte Blanche fra 2019 er husløse, og har et behov for bevilgning til et nytt hus som også inkluderer en scene som er kulturbyen Bergen verdig!

Half- life, 9.–12. februar

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus