Ambisjonsløs

Ole Martin Meland gleder seg til å jobbe med rå folk og bleike ansikt. 

Ok, hva er greia med tittelen HALF-LIFE? Sikter du til nedbrytningstiden av materie?
Tittelen ble egentlig til gjennom at jeg, for lenge siden, leste en artikkel om sammenhengen mellom utenforskap, hos hvit vestlig middelklasse og bruk av dataspill. Hvordan, spesielt unge menn, som faller utenfor samfunnets fire vegger, blir hekta på spill og virtuelle sub-samfunn. Typ ”data- convension” i vikingskipet på Hamar og sånn, men også mindre, perifere og fordreide samfunn. I artikkelen stod HALF-LIFE nevnt, ettersom det, visstnok, er et kjent skytespill fra 90-tallet med masse utenomjordiske vesener. Det kicka jeg på! Haha. Neida. Gjorde egentlig ikke det. Jeg er særs lite interessert i, og har sjukt lav kompetanse på pc og data. Helt blå. MEN, jeg likte ordlyden i HALF-LIFE. Tittelen var lenge bare en slags arbeidstittel, men ble værende ved. Jeg liker den godt egentlig. Den har på en måte litt lav energi. Litt slapp og ambisjonsløs. Det liker jeg.
Det er jo et skytespill. Blir forestillinga noe langs de baner?
Nei. Tror absolutt ikke det, men det er mulig noe kan leses, i retning skytespill, ved at vi jobber med en ganske direkte, brutal fysikk. Kanskje det også er en link til dataspill-gutta, ved at vi forsøker å jobbe med ting relatert til avsondring. Hva som skjer når man snevrer inn synsfeltet og lever i en dogme. Ser for meg noe syntetisk materiell, bleike ansikt og nummenhet i kropp. Shit, der båssatte jeg dem. Det var ugreit.
Dans Hh 08

Ole Martin Meland

Utdannet ved KHIO i 2006, har vært fast ansatt som danser i Carte Blanche siden 2006. Han hadde sin internasjonale debut som koreograf med verket «BROTHER», for Carte Blanche i 2013. Han har i etterkant koreografert bestillingsverk for Groteska Theatre i Krakow og Iceland Dance Company.

Middelmådighet er selve refrenget i beskrivelsen av HALF-LIFE, er du ikke redd for at det blir kjedelig å jobbe med akkurat det?
Kanskje. Det vet jeg ikke ennå. Men vi forsøker å undersøke om det finnes et potensiale i middelmådigheten da. Eller kanskje rettere sagt, i forenklingen. Om det bor noe signifikant, en kraft, i skylapper og nummen gjentagelse. Et momentum eller et brudd, og om det finnes en slags ikke-kompleks og kollektiv navigasjon i mennesket. Jeg tenker jo absolutt at det ligger tilgjengelig noe ”hurramegrundt” i repetitiv middelmådighet jeg altså. I tanken om å forsvinne inn i noe liksom. En hyper-realitet, et eventyr, en berg og dalbane, en hallusinasjon kanskje? Vi jobber også litt med tanker rundt ”naturbarnet" og fabulerer rundt spørsmålet/påstanden om at det finnes en konsekvent nærere forbindelse til instinkt og natur, i forenkling, samme hvor paradoksalt forflatet, masseprodusert eller blindt massekonsumerende form den tar.
Hvilke kvaliteter har Guro Rimeslåtten og Nuria Guiu Sagarra som du er spent på å jobbe med i dette prosjektet?
Jevnt over, at de er helt rå! Både Guro og Nuria er kollegaer fra Carte Blanche og vi kjenner hverandre godt. Det er veldig fint, i en intens og intim prosess. Jeg opplever de som faglig sterke, tenkende utøvere, samtidig som de har stor fysisk forståelse og tilgang i kroppen. De har kritisk sans og en motstand i seg. Og de har bra humor. Jeg har alltid vært stor fan av begge som utøvere, og er skikkelig gira for at vi får jobbe sammen i dette prosjektet.
Du har tidligere tøyset med at du henter store deler av ditt kunstneriske vokabular fra hestedyr, blir det noe lett trav i denne forestillingen?
Har jeg? Ja, Jeg har nok kanskje vært innom innom en del hest, men usikker på om jeg fortsatt kan stå for det? Riktignok stod det ”hest er best” på russekortet mitt, men jeg er faktisk, grunnleggende sett, sjukt redd for alle dyr.
Du er opptatt av at publikums lesning av stykkene dine ikke skal være for satt av bestemte tanker om tematikk eller estetikk. Er det en prinsipiell regel?
Jeg skal vokte meg for å være prinsipiell. Jeg er i hvert fall opptatt av at kunsten kan være en arena der publikum kan gjøre oppdagelser selv, og i seg selv. Et sted der man kanskje må revurdere egen logikk eller der ens egne forståelsesrammer av verden ikke strekker til. Jeg tenker at slagkraftig kunst kanskje rikker og rokker ved noen fundamentale ting i oss og stiller oss til veggs med noen av de mest nærliggende, men likevel vanskeligst håndgripelige, eksistensielle begrepene i oss. For at dette kanskje kan skje, er jeg opptatt av å legge til rette for at ansvaret for opplevelse og lesning deles, og gis, like mye til publikum som til utøverne. Jeg er opptatt av at vi som utøvere jobber kroppslig konkret og presist innenfra. På den måten ledes verket i en retning som kan produsere et felles rom der noe kan oppstå i publikum, men hva dette ”noe” er, legger jeg meg egentlig ikke oppi.
Har du tenkt å forandre verden? (evt hvis du måtte forandre verden, hvordan hadde du gått fram?)
Åhei! Blir helt herja i hodet av så store spørsmål! Jeg er nok generelt sett ikke en som, på daglig basis, går rundt med skakk hatt, notatblokk og tenker at jeg skal fikse sjappa (les: verden). Jeg etterstreber kanskje mer tanken om at de nære tinga gjelder. Vi kan alle gjøre en forskjell liksom, ved å være våkne, inkluderende, rause, handlende, ikke-ego folk på jorda + ikke ta fly!
Du er jo opptatt av kunstens rett til å eksistere uten å bevise sin samfunnsnyttighet eller relevans- mer arkaisk: lart pour lart. Hva er bakgrunnen for det?
Ja, men det må ikke misforstås med at jeg ikke tror kunsten har noen funksjon i verden. Det jeg mener med det er vel at kunsten er under stadig hardere press om større effektivitet, målbarhet, publikumsappell og umiddelbar lesbarhet. Kunsten er skjør og tuftet på anti-kapitalistiske verdier og derfor vil den heller aldri kunne være tro mot seg selv og samtidig etterkomme disse forventningene. For meg føles det derfor viktig, å arbeide for kunst som heller ikke streber mot å etterkomme krav om samfunnsnytte, eller rettferdiggjør seg selv ved å fronte politisk sak eller ytrer seg kompromissløst og tabloid, med åpenbare svar. I mine øyne ligger kunstens største potensial og relevans i at den, på en måte, er ubegripelig. Jeg tror at kunsten kan ”dytte” på oss som mennesker, og kanskje flytte fjell, ved at den krever noe av oss, som vi ikke vet hvordan vi skal hanskes med. Noe som gjør at vi går i dialog med oss selv, at vi stiller oss mer åpne og mindre skråsikkert enn før. Noe som gjør at vi aldri konkluderer. Jeg tenker at kunsten er irrasjonell av natur. Den er uforutsigbar, abstrakt og fri. Den har ikke noe fasit. Er ikke en quick-fix, men en arena der det finnes masse ambivalens, gråsoner, dødtid, ukategorisert slagg, ting som ikke er produktivt, ting som ikke går noe sted. Kunsten prøver og feiler. Den er flakkende, rar og skeiv. Og det håper jeg den kan fortsette å være.
Tror du på gud?
Nei.

Half- life, 9.–12. februar

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus